Ord og bilder henger sammen

Det virker som Laxness og Opdahl bare bor en rotur fra hverandre i tid og rom.

De er siste par ut i Bokklubbens serie med «Mestermøter». Godøyværingens vannfarger flyter fint sammen med teksten av den islandske nobelprisvinneren.

Gammel bok

Kunstnerne fra Nordvestlandet og Sagaøya ute i Atlanteren har beveget seg i ulik tid under arbeidet med sine verker. Mens det er 45 år siden «Brekkukotkrønike» første gang kom ut, er Opdahls illustrasjoner av helt ny dato. Ja, så ferske inntrykk gir bildene, at det virker som om de nettopp har tørket fra liggende leie - og man ser for seg kunstneren som fortsatt står og skyller penslene.

Frysninger

Derimot er det vanskelig å forestille seg været i illustrasjonene som ferskvare nå om dagen, for her har Opdahl fanget et Island så regnvått og hustrig at de gir frysninger midt i seinsommerheten.

Ta bare de to tradisjonelle islandske husene på omslaget, eller den mørke bergryggen som hever seg opp over tåkehavet. Det er heller ikke for mye lys innendørs i det rommet, der en gjest av agronomslekt og med realistutdanning har bøyd seg og kona for å hilse på «bestefar» i begynnelsen av kapittelet «Den hemmelige lære i Brekkukot».

Med på ferden

Opdahl, som vet hva det å sette sjøbein vil si, gir oss heller ingen lyst til å mønstre på den okergustne seilskuta i boka. Men bildets atmosfære og tekstens driv får deg likevel med på ferden videre gjennom boksidene.

Den slutter fra Ørnulf Opdahls side med bildet av paret som leier hverandre, mens en damper har satt kursen fra land i bakgrunnen. «De holdt hverandre i hendene som barn,» skriver Laxness i siste linje.

Da blir man trist for at boka med to kunstneres samspill toner ugjenkallelig ut.