Rapper og mammagutt Ghostface Killah på scenen under fjorårets Coachella-festival i California. (Scott Roth/Invision/AP)
Rapper og mammagutt Ghostface Killah på scenen under fjorårets Coachella-festival i California. (Scott Roth/Invision/AP)Vis mer

Ord til mor!

Den kanskje mest amerikanske musikkformen av dem alle i 2016, rapmusikken, holder mamma høyest av dem alle. Men er USA klar for en landsmoder på tirsdag?

Med det amerikanske presidentvalget bare to knappe dager unna, har både den ene og den andre kastet seg inn med sine meninger og stalltips sånn i innspurten. Det er forståelig det, det tegner jo til å bli et skjebnevalg og det er klart man har en mening og jeg skal heller ikke kokett objektivt prøve å legge skjul på min egen når jeg skriver denne spalten, men av og til kan man lure på hvor formålstjenlig det egentlig er å flagge synspunktet sitt. Ja, av og til kan man virkelig lure, som når Donald Trump selv retweetet en (forøvrig uvanlig poengtert!) Michael Moore-harang, og vred den til inntekt for seg selv.

Det var derimot noe som føltes litt ekstra viktig, som det egentlig ofte pleier å gjøre når Louis CK åpner kjeften sin om det som foregår i samtiden, i samtalen komikergeniet hadde med talkshowvert Conan O'Brien for noen dager siden. Ikke at det akkurat kom som noen overraskelse at han gikk ut med støtte til Hillary-kampanjen (den påbegynte valgkampen lå tross alt som en slags subtekst eller endog subplot under hele den mesterlige miniserien «Horace and Pete» før i år, selv om den uomsvøpte klarheten i støtten til Clinton muligens kan ha overrasket enkelte), eller at dette at en liberal og relativt intellektuell stand up-komiker støtter HRC i seg selv har noe som helst potensiale til å flytte på velgere -det kan vel nesten tvert om bekrefte de fiendebilder de forskjellige kampanjene jo spiller på hos sine velgergrupper.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men i ressonnementet for Hillary Clinton som kommende president tok Louis et uventet grep, og snudde rundt på hvordan man vanligvis tenker på en grunnlegende liten ting som sørgelig nok selv i 2016 nok har vært et sentralt, reelt hinder, som har gjort tanken på henne som president vanskelig å forsone seg med for mange; hennes kvinnelighet. Louis CK valgte derimot i sin monolog/valgtale å fokusere på den ene delen av selve konseptet kvinnelighet som har høy, ja nærmest uklanderlig status også (og ikke minst) i de (valg)kretser som verdsetter mer ...tradisjonelle maskuline verdier. Nemlig MORSROLLEN. For er det ikke på tide å la en mor prøve seg, i dette landet med sine founding fathers? Det er jo vanskelig å argumentere mot at MAMMA VET BEST.

Og nettopp rapmusikken er jo ofte å regne som en bastion for tradisjonelle maskuline verdier. Vi har riktignok brukt mange digitale spaltemetre her i Vers, jeg og mine medskribenter, på å insistere på at kjønnsroller i rap i 2016 er i bevegelse. Men de er jo i bevegelse vekk fra nettopp ganske konservative og rigide kjønnsroller. Noe som til en viss grad kan forklare at denne ene kvinneskikkelsen som nærmest konsekvent blir hyllet i rapkanonen, er Moren. Jada, det finnes visse unntak, men de utmerker seg ved å nettopp være kulturelle unntak, endog med en viss sjokkverdi.

Fra Tupac til Kanye, som jo som kjent planlegger å lansere et fuckings VIDEOSPILL om moren sin, ja, selv her i Skandinavia har mammasangen en sentral plass i den lokale rapkanonen.Min egen favoritt-mamma-rap er allikevel litt lenger ned på listen av de rent kommersielt sett største låtene, den er litt enklere men også litt mer komplisert, litt mer infløkt men med en patos som matcher selv Tupac. For når folk snakker om Ghostface Killah fra Wu Tang Clan er det gjerne det eksentriske, fargerike språket, den iboende absurditeten i ham som vektlegges. Jovisst er det der viktig. Men den kvaliteten som for meg virkelig løfter Ghostface og som gjør ham til en stor rapper, den ligger i den antydningen til knekk i stemmen når han bare måneder etter 11. september 2001 åpnet Wu Tang-låta Rules med;

Who the fuck knocked our buildings down?

Who the man behind the World Trade massacres, step up now

Where the four planes at huh is you insane bitch?

Fly that shit over my hood and get blown to bits!

Denne høyst direkte og emosjonelle tonen som Ghostface alltid er kapabel og troende til å legge om til, har sitt aller mest rendyrkede uttrykk i en sentral single fra albumdebuten, mammalåta «All That I Got Is You». Som så mange av de beste Wu-låtene bygd rundt en svært enkel soul-loop, i dette tilfellet fra Jackson 5. Det er et nedstrippet musikalsk format som krever svært mye av rapperen/vokalisten. Og i løpet av 38 ukonvensjonelle men allikevel direkte og likefremme verselinjer gir Ghostface ..alt, tømmer sjelen sin og utleverer sin egen oppvekst. Uten omsvøp, som hvordan moren brøt sammen når far forlot familien når Ghostface var seks år;

I guess mommy wasn't strong enough, she just went down

Ja, han stiller endog spørsmål som i en vanlig mammalåt ville forblitt uberørt, hvorfor moren valgte å få så mange barn i en slik situasjon, slik at de endte opp «fifteen of us in a three bedroom apartment/roaches everywhere». Men størst av alt, også i Ghostfaces rapunivers, er allikevel mors kjærlighet. Og det er vanskelig å forbli uberørt når han mot slutten av det eksepsjonelt lange verset bruker sine evner til å male språklige bilder til nostalgisk/prosaiske formål;

But I remember this, moms would lick her finger tips

To wipe the coal out my eye before school with her spit

Jada, som i en skillingsvise, som vi sier det her i Skandinavia. Men, vil jeg hevde, med et større rom for menneskelig kompleksitet. Også oppsummert i verset til låtens gjest, Mary J. Blige, som uvanlig nok for en rap/R&B-låt fra 1996 også får sitt eget vers etter det enkle omkvedet av låtens tittel på refrenget. Og der får faktisk også moren selv en selvstendig og menneskelig, imperfekt stemme;

All the things that I did from this to that

Oh from drugs to being there

Being down and out and I love you always

Budskapet blir vel kanskje noe lignende et av Louis CKs sentrale sidepoenger hos Conan. Selv en elendig mor, selv en som ikke engang prøver, betyr 200 % for barnet sitt. Mamma er alt vi har. Selv har jeg igrunnen alltid tenkt på «All That I Got You» som slående lik en countrylåt som for eksempel Loretta Lynns tilsvarende selvbiografiske armodsberetning «Coal Miner's Daughter», som riktignok er en kjærlighetserklæring til Faren. Men så er da også Lynn dessverre en av svært få sangere og låtskrivere, selv i Nashville, som har gått ut med støtte til kandidat Trump i presidentvalget.

Men nettopp der, i den litt uutforska og muligens søkte linken mellom rap og country som uttryksformer, har du en annen grunn til at jeg sist uke tenkte på «All I Got Is You» igjen, i forbindelse med det amerikanske presidentvalget. Sist helg leste jeg nemlig et intervju med Nashville-musikeren Kurt Wagner, hvor han i forbindelse med sitt band Lambchops nye, tungt hip hop-inspirerte (!) album filosoferte vagt rundt nettopp denne forbindelsen; «they’re both folkorish forms of music, if you think about it.»

Hva dette har med valget å gjøre? Å, bare det at det forøvrig strålende albumet kom ut på fredag, fire dager før valget, og har den håpefulle (?) tittelen «FLOTUS». Riktignok ikke i betydningen First Lady Of The United States, påstår Wagner, men det egendefinerte ordtaket For Love Often Turns Us Still, en slags oppsummering av en grunntematikk som handler om nettopp det å støtte hverandre gjennom de prosaiske hverdagene. Og i det samme intervjuet pusler også Wagner, som er gift med en demokratisk delstatspolitiker, med at i dagens virkelighet kan også han som mann bli en FLOTUS, hvordan slike definisjoner på mannens og kvinnens, moren og farens rolle, er i endring. Allikevel er det fortsatt er en slags grunnkjerne der: vi trenger noen å støtte oss på.

Men er det amerikanske folket klare for en landsmoder? Det gjenstår å se. Grøss.