«Ordene må være ektefølte og komme fra hjertet. Først da kan man skrive fantastiske ting.»

Liv-Christine Hoem (16) er månedens poet.

Som i Diktkammeret er også månedens Skolekammer-poet en debutant: Liv-Christine Hoem er straks 17 og, som hun sier, fra «elvebyen Drammen i Buskerud». Hun går på studiespesialiserende linje med norsk, engelsk og samfunnsfag som favorittfag, og det er en politisk engasjert poet vi møter, medlem av flere ulike organisasjoner og grupper og især opptatt av barns rettigheter.

— Jeg er medlem av Barneombudets ungdomspanel som fungerer som rådgivere for Barneombudet i forskjellige saker. Dette er både ting som vi ønsker å ta opp med Barneombudet, og som Barneombudet ønsker å diskutere med oss. En av grunnene til at jeg er medlem er fordi jeg blant annet er opptatt av barns trygghet og bedre skole. Dette er også noe jeg er opptatt av i politikken — skolepolitikk er et av de områdene jeg brenner veldig for.

Men aprilpoeten har ikke nok med dét: Hun er også lidenskapelig opptatt av sang og musikk, og synger blant annet i Bragernes ungdomskor i Drammen.

— Det har jeg gjort de siste sju årene. Det hender også at jeg spiller litt piano eller gitar og komponerer egen musikk med tekst til, og dette er noe som er veldig viktig for meg. Sist, men ikke minst er jeg veldig glad i hester og har holdt på med ridning i mange år. Da spesielt dressurridning, som jeg ser på som mitt spesialområde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

— Har du skrevet dikt lenge?

— Jeg har skrevet så lenge jeg kan huske, og begynte vel å skrive da jeg var rundt sju. Likevel er det de siste årene jeg har fått øynene opp for dikt. Interessen min for dikt blusset kraftig opp for tre år siden, da jeg ble medlem på skrivebua.no. Siden den gang har det blitt et par hundre dikt og en god del av dem har blitt postet i Skolekammeret, men langt fra alle.

— Er det noe du ønsker å fortsette med, og går det mest i dikt eller skriver du også i andre sjangre? 

— Skrivingen er noe som betyr veldig mye for meg fordi det er en måte å få ut tanker og følelser på. Derfor er det også noe jeg ønsker å fortsette med. Jeg har lenge hatt en drøm om å utgi bok, og blir mer og mer sikker for hver dag som går at dette er noe jeg ønsker å gjøre videre. En ting er sikkert — det er at jeg vil skrive, enten det blir på fulltid eller på si. I det siste har jeg også turt å eksperimentere med flere ulike sjangre — jeg skriver blant annet på flere lengre prosjekter og har også fått øynene opp for essay, prosa og novelle i tillegg til dikt.

— Har du noen favorittforfattere, eller andre inspirasjonskilder?

— Musikk, naturen, litteratur, kunst og filosofi er de fem kildene jeg daglig bruker for å få inspirasjon. Det kan være å høre på musikk mens jeg skriver, sitte ved havet, studere et maleri eller bruke filosofi i tekstene mine. Generelt sett kan jeg få inspirasjon bortimot hvor som helst eller av som helst. Det kan være en fascinerende gammel mann med stokk eller små hendelser i naturen. Også har jeg lyst til å trekke frem et sitat av Forugh Farrokhsad, fordi det er noe jeg virkelig tror på:

«Jeg tror på å være poet i alle øyeblikk av livet. Å være poet innebærer å være menneske. Jeg vet om noen poeters daglige oppførsel som ikke har noe med deres poesi å gjøre. Med andre ord, de er bare poeter når de skriver poesi. Så er de ferdige med å skrive og blir grådige, overbærende, undertrykkende, kortsynte, elendige og misunnelige folk. Vel, jeg klarer ikke å tro på det de skriver.»

— Det jeg tror på i dette sitatet er at man må skrive for seg selv, og ikke for andre. Ordene må være ektefølte og komme fra hjertet. Det er først da man kan skrive fantastiske ting.

— Så til diktet, kan du fortelle litt om det?

Diktet kom veldig spontant og var ferdig på et kvarters tid. Ordene bare fløt ut gjennom fingrene mine og ble et dikt.

— Du sammenfiltrer nært kroppslige bilder med naturbilder, og til slutt kalde bilnøkler. Kan du fortelle hvordan du jobbet med bildebruken, eventuelt hvordan de ulike bildene kom til deg?

— Jeg fikk et bilde i hodet og hadde en trang til å skrive det ned. Det er ofte slik skrivingen min foregår, veldig spontan og lite redigering i etterkant. Bak dette diktet ligger det veldig mye som er vanskelig å forklare, og det er ting som leseren må prøve å tolke selv — og jeg tror det kan tolkes på forskjellige måter.

— Hvem er jeg og du i diktet?

— De kan være hvem som helst, og det var også litt av tanken — at det kan være to mennesker hvor som helst fra, som alle kan kjenne seg igjen i.

— Det er et også veldig stramt dikt, der hver linje virker finslipt og renskåren. Har du jobbet mye med å skjære ned, redigere, diktet, eller satt det mer eller mindre med en gang?

— Oppsettet er ikke redigert, men jeg lagde et par versjoner av diktet for å se hva som ble best. Jeg endte tilslutt på den første versjonen jeg skrev. De ulike bildene i diktet kom som et samlet bilde, og jeg klarer ikke å forklare hvordan bildene kom til meg eller helt hvordan jeg jobbet med det. I de fleste tilfeller får jeg bare en stor trang til å skrive, og så lar jeg ordene flyte slik som de kommer. Og det var slik dette diktet ble til.

Og at diktet ble til, er noe juryen er glade for.

Juryens begrunnelse
Aprilvinneren er til de grader underlig, tolkbart og utfordrende. Diktet er et landskap. Som inviterer til utforsking. Reising. Ettertanke. Diktet er en monolog. Retta mot et du. Som ikke er en person, men en personifisering. Av årstiden høst. Som kanskje kan kontaktes. Diktets «jeg» er som en kirurg, med et analyserende, nøkternt registrerende blikk. Men uten skalpell. Jeg-et går på jakt etter høstens innerste: Røttene, kragebeinet, ribbeina, ryggmargen, fingerleddene. Men det er tomt. Kaldt. Hvitt: «blomster har spiret gjennom brystkassen din». Det blir avstand. Og melankoli. Dikteren lar høst og jord bli tett knytta sammen. Trærne får liv, men tar ikke imot: «Jeg ser rett gjennom hvert fingerledd». To partier bryter med de litt vemodige, mørke observasjonene: Overskriften, som fungerer dels som et tematisk frampek, dels som et halvprofetisk utsagn. Ikke uten humor. Og de to siste linjene: «og det er om høsten jeg lar bilnøklene/kile meg i håndflatene». Humoren er tydelig, tonen skaper en link tilbake til overskriften, dikteren får trøst. Og flykter.

Takk for en fin høstreise, Regn! Gi gass. Noen venter.

For juryen,
Kristian Rishøi

DIKT I DAGBLADET: Diktkammeret (startet 2001) er Dagbladets diktforum for skrivende i alle aldre.
Skolekammeret (startet 2003) er forumet for elever til og med videregående skole.
• Diktlærer Helge Torvund kommenterer utvalgte dikt i Diktkammeret, mens Kristian Rishøi har samme rolle i Skolekammeret. 
• Hver måned kårer juryen — som består av Torvund, Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladet (med forbehold om lengde). Én finalist fra hvert forum blir også kåret til månedens poet.
• I tillegg tilbys Dikt.no, et skriveverksted der det er åpent for flere sjangere.
• Les også: Helge Torvunds leksjoner!

DIKTKAMMERET I BOKFORM:
Mange kammerpoeter har etter hvert debutert i bokform, og det er laget tre bøker i tilknytning ti kammerne:
«Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund (Samlaget 2001)
«Faen ta tyngdekrafta. Vinnere fra videregående» (Gyldendal 2008)
«Å våga seg ut i ord — Diktkammeret ti år»: jubileumsutgave for Diktkammerets første ti år (Samlaget 2011)