FINNES IKKE: I juli demonstrerte papirløse palestinere i Oslo. Foto: Linn Cathrin Olsen/Scanpix
FINNES IKKE: I juli demonstrerte papirløse palestinere i Oslo. Foto: Linn Cathrin Olsen/ScanpixVis mer

Ordene som forsvant

Siden 2002 har ord som «lengeværende» og «ureturnerbar» forsvunnet fra politikernes vokabular.

Nylig stilte en mann jeg kjenner et spørsmål på Twitter til UDI-direktør Ida Børresen om ureturnerbare flyktninger. Svaret overrasket - «ingen er ureturnerbare». Det overrasker også fordi Børresen er kjent som en våken direktør.

Dette minte meg ikke om våkenhet, men derimot om da jeg på en reise i Moskva på slutten av 80-tallet, spurte en sovjetisk psykiater om hva de gjorde med de sosiale problemene knyttet til prostitusjonen, som vi alle så foregikk åpenlyst. «Det finnes ingen prostitusjon i Sovjetunionen», lød svaret.

Børresens svar må trolig forstås som en refleks av norske ledende politikeres massive motstand mot å se de papirløse.

På samme måte som vi den gangen visste at den sovjetiske psykiateren løy, vet vi nå at det ikke er sant at vi ikke har papirløse flyktninger. Det er flere tusen papirløse flyktninger i Norge, som myndighetene uansett sterkt returfokus, ikke greier å sende ut. Noen har snart vært her i 20 år.

Dette er jo den vanskelige realiteten i hele Europa, og det er bakgrunnen for at de fleste europeiske land har gjennomført regulariseringsordninger og andre humanitære tiltak. I disse dager kommer nyheten om at også Storbritannia har gjennomført regulariseringstiltak for store grupper. Sverige jobber aktivt med dette. Norge skiller seg ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da Maria Amelies sak eksploderte i Norge, var et av grepene som ble brukt for å bremse de politiske konsekvensene av den enorme interessen saken vakte, å beskrive henne som privilegert og utypisk for andre papirløse. Et retorisk grep for å ramme varsleren Amelie. For hvor ble det av oppfølgingen av problematikken, søkelyset på de ikke-privilegerte papirløse flyktningene?

Nå foreligger ei bok som inngående beskriver de mange papirløses virkelighet, Illegal: Papirløs i Norge, skrevet av NRK-journalistene Janne Kjellberg og Caroline Rugeldal. De papirløse, Ismael, Kunde og Samira slipper til i boka. De ulovlige hjelperne, forskerne og Politiets utlendingsenhet også. Det er et grundig bilde som tegnes. Jeg leser boka som en omfattende og dypt rystende dokumentasjon av et brutalisert og ansvarsfraskrivende Norge i møte med mennesker på flukt.

Bokas store styrke er at den nøkternt beskriver hva som skjer når et samfunn rett og slett bortdefinerer en gruppe mennesker. For om ingen er ureturnerbare og ingen er lengeværende, trenger de ikke grunnleggende rettigheter eller omsorg fra samfunnet. De «er ikke her» og de kan dermed gå til grunne uten at noen slår alarm.

Både det nå nedbrente ventemottaket på Lier og asylfengselet på Trandum er besøkt og beskrevet i boka. Det er en iskald virkelighet som trer fram. På Lier kunne folk leve i fullstendig nedbrytende og sykdomsframkallende uvirksomhet i årevis. På Trandum asylfengsel kan mennesker bli holdt fengslet i lang tid, selv om de ikke har gjort noe annet galt enn å oppholde seg ulovlig i riket.

Lederen på Trandum sier til forfatterne: «Vi er trente i å se hvem som har problemer med å roe seg ned. Hvis det kommer en fyr som går rundt og rundt i en sånn Onkel Skrue-ring, da er det ikke bra. Det hender vi må isolere ham på sikkerhetsavdelingen til han roer seg.» Videre hevder han at personalet der selv kan vurdere når det er fare for selvmord. Som klinisk psykolog fryser jeg på ryggen når jeg leser dette.

Selv kjenner jeg fra egen erfaring særlig til de brutale utslagene av hvordan Norge nekter papirløse vanlige helserettigheter. Som frivillig psykolog ved Helsesenter for papirløse i Oslo ser jeg mange mennesker med store skadevirkninger etter tortur og krigstraumer, som Norge ikke gir rettigheter til psykisk helsehjelp. Du skal være akutt suicidal eller farlig for andre for å ha rettigheter.

Paul, min pasient fra et krigsområde, rister, skjelver og gråter hver gang minnene om drapene på familiemedlemmene så vidt berøres i timene. Han faller sammen psykisk og kroppslig, og greier ikke lenger å føre en samtale med meg. Han oppfatter ikke spørsmålene, og blir sittende og se fjernt ut i luften. Etter 22. juli måtte vi bruke tid på å få klarhet i at politiet i Norge ikke vil drepe utlendinger. Akkurat dette med kognitive utfall, som er blant kjente symptomer på Posttraumatisk stresslidelse, la UNE avgjørende vekt på da de avgjorde at han ikke var troverdig i asylintervjuet, og avviste hans sak.

Helsesenter for papirløse migranter sin kapasitet er allerede sprengt. Regjeringen har vedtatt forskrifter for helsehjelp ut fra premisset at flyktninger med avslag ikke blir her lenger enn tre uker, og derfor ikke trenger annet enn øyeblikkelig hjelp.

Janne Kjellberg og Caroline Rugeldal skriver: «Allerede i 2002 foreslo en gruppe i UDI å gi såkalte lengeværende avviste asylsøkere amnesti. Forslaget ble imidlertid avvist av daværende kommunalminister Erna Solberg, og siden har ord som «lengeværende» og «ureturnerbar» forsvunnet fra UDIs vokabular.»

Disse ordene er også forsvunnet fra Jens Stoltenbergs og Knut Storbergets politiske tale om asylfeltet. Det er ingen diskusjon om hvor grensen skal gå i forhold til et minstemål av humanitære forpliktelser i forhold til papirløse flyktninger.

Vi har en gruppe papirløse på flere tusen som bare vil vokse i Norge, da norske myndigheter fortsetter å gjøre vedtak om utsendelse til land som er i krig og hvor det foregår daglige menneskerettighetsbrudd. I 2011 har det vært telt med desperate papirløse fra Etiopia, Iran og Palestina midt i Oslo. Palestinerne lever fortsatt i en leir ved Jakobs kirke, en anskueliggjøring av skjebnen til hele det palestinske folket. Nylig slo Etiopiere, Iranere, Kurdere og Afghanere seg sammen og gjennomførte en Asylmarsj mellom Oslo og Trondheim.

Norske myndigheter og utlendingsmyndighetene produserer altså stadig nye papirløse, ved ikke å ta hensyn til om retur faktisk er mulig når det fattes negative vedtak. Samtidig vil ikke Norge forholde seg til et humanitært minimum av rettigheter og omsorg for denne gruppen mennesker.

Ved i tillegg å ta bort ordene som betegner at de papirløse faktisk finnes, fra den offentlige samtalen, skaper Norge i realiteten kasteløse. De er kasteløse i den forstand at de lever under forhold som vi ellers finner klart uverdige for mennesker, og få eller ingen bryr seg om det.

De kan leve i uvisshet i årevis på mottak eller under jorda, de kan fengsles på Trandum uten å ha gjort annet enn å søke asyl, få avslag og ikke dra. Også mindreårige fengsles. De papirløse kan utnyttes av kriminelle uten å kunne be samfunnet om beskyttelse, eller de kan utnyttes av kyniske arbeidsgivere. De får ikke sosialhjelp ved nød. De papirløse barna får ikke samfunnets ivaretakelse. De syke papirløse får ikke vanlig helsehjelp, dypt traumatiserte mennesker etter tortur har ikke rettigheter. For:«Ingen er ureturnerbare, de skal bare være her tre uker, det er feil å snakke om papirløse.» Det er ikke bare ordene myndighetene rydder bort, det er menneskene og menneskeverdet.