Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ordene som skaper verden

Margaret Skjelbred balanserer på den tålelige sida av det patosfylte i romanen «Gulldronning, perledronning».

BOK: Å være barn er som å leve under ei osteklokke. Verden er aldri større enn det barnet ser i øyeblikket.

Jeg leser fortelleren Signhilds påstander på første side i Margaret Skjelbreds nye roman, «Gulldronning, perledronning». Hva med hukommelse? Hva med historie? tenker jeg. Nettopp dette viser seg å være kjernetemaet i romanen etter hvert som den utvikler seg. Og det som vikler seg ut, gjenfortalt i tilbakeblikk av den voksne Signhild ved morfarens dødsleie, er det som skjer med sjuåringen den sommeren hun mister én identitet og får en som hun ikke har visst om.

Åpenhet og intuisjon

«Gulldronning, perledronning» vil nå spesielt mange siden den er hovedbok i Bokklubben Nye Bøker i desember.

Det er over tjue år siden Margaret Skjelbred (f. 1949) utga sin første diktsamling; seinere har hun skrevet nesten tjue barnebøker og romaner for voksne.

Av og til har hun fått røff behandling av kritikere. Etter å ha lest den nye boka tror jeg det kan skyldes at hennes stil og språk, raskt lest, oppfattes som å ligge nær sentimentale ukebladnovelle-klisjeer. Jeg tror det kreves en type feminin (uavhengig av kjønn, værsåsnill) følsomhet, åpenhet og intuisjon for å skjønne hvordan hun er god. Og hvordan hennes evne til å balansere på den tålelige sida av det patosfylte viser seg i fortellinger som løfter fram «store» livstemaer på en «liten» måte.

Signhild har bodd sammen med morfaren Håvard i flere år, og denne uvanlige familiekonstellasjonen lurer leseren lenge på. De lever sammen der på gården som i en kokong, en lukket verden der sentrum er alle historiene, eventyrene og sagnene han har å fortelle. Hun spinner seg inn i den framfortalte fantasiverdenen, og leseren merker Signhilds abnorme behov for trygghet og morfarens tilsvarende dype redsel for at noe skal skje med henne.

Sakte, sakte avdekkes bakgrunnen for denne litt klaustrofobiske situasjonen. Gradvis blir alle historiene til Historien, barnets egen historie.

Den viser seg å romme flere tragedier som berører også dem i familien som ikke er der, ikke minst mora - flukt, svik, overgrep, sykdom.

Kokongen sprekker

Romanen har en traktform, den begynner åpent og smalner inn etter hvert som de harde fakta om familiens historie blir fortalt til Signhild, «nattbildet» blir sterkere og klarere og kokongen sprekker.

Det er spesielt vanskelig å karakterisere denne boka uten å redusere den utilbørlig. Riktignok er den konvensjonelt fortalt og komponert, og temaene i den er ikke akkurat uvanlige i norsk samtidslitteratur. Rett nok kjennes den stundom langtekkelig når «det fryktelige» blir antydet og hintet om på overtydelig vis mange ganger. Den voksne Signhilds gjenfortelling av sin barndom vakler mellom barnets og den voksnes språk og modenhet. Men boka hviler i et varsomt språk der de mest brutale fakta formidles med de mest porselensskjøre formuleringer. «Gull-dronning, perledronning» er historien om en ung kvinne som har opplevd ting som det gjør vondt å språkliggjøre.

Men til slutt greier hun å bygge seg en identitet. Hun erobrer et språk, hun klarer å si «Jeg heter ...» og «Jeg er ...».

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media