Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ordene strekker våpen

John Erik Riley har skrevet ei brennaktuell bok om hvordan grusomheter skal formidles i ord som ikke reduserer deres menneskelige innhold.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Blant vestlige litterater har hendelsene på Balkan, og nå katastrofen i New York, aktualisert Adornos berømte utsagn om at det ikke lar seg gjøre å skrive dikt etter Auschwitz.

På nytt reises spørsmålet: Fins det et språk som kan formidle disse grusomme hendelsene på en måte som ikke reduserer dem til objekt for et språk som legger eksistensiell avstand til dem i det øyeblikket de ordlegges?

Siden Adornos dager er problematikken blitt ytterligere aksentuert takket være de moderne medienes radikale infiltrering i og omdannelse av menneskelig råskap og ulykke til godt stoff. Forfattere som føler seg fanget i dette dilemmaet, står dermed overfor to utfordringer: å konkurrere med virkeligheten og med mediene.

Forbrytelse

En slik forfatter er John Erik Riley. Hvis det siste utsagnet gjaldt uavkortet, måtte han ha valgt å tie. Men nettopp fordi han ikke har gitt opp håpet om at ord fortsatt teller, lar han dette dilemmaet tjene som utgangspunkt for en tekstpraksis som både formelt og innholdsmessig tar opp i seg meddelelsens problem i tilknytning til grusomheter vi ikke har ord for.

I et essay i Morgenbladet 21.- 27. 09 skriver han om terrorangrepet på World Trade Center at «i møte med et bilde så grunnleggende rystende, strekker ikke den eksisterende litteraturen til. (...) Bildet trenger ikke litteraturen. Bildet er selvtilstrekkelig». Men likevel kan han «ikke la være å skrive om tegnet, selv om hver setning og hvert ord føles som en forbrytelse. Jeg vil bevare sorgen og den blinde empatien som gjør at tårene fremdeles renner, (...) bevare det på den eneste menneskelige måten - gjennom språk».

Dette er i et nøtteskall det dilemmaet og den motstanden som tematiseres i «Mølleland». I en rekke korte og halvlange tekster lar forfatteren fiktive og/eller virkelige ofre for krigshandlingene på Balkan komme til orde. Noen få andre tekster, der forfatteren selv står i sentrum, er også tatt med, men de påkaller ikke den samme interessen.

Tomrom

Formen er uvant. Et gjennomgående grep består i å mime en fingert intervjusituasjon der den ene samtalepartnerens utsagn er tatt vekk og erstattet med tre prikker i en hakeparentes.

Denne teknikken har Riley lært av den amerikanske samtidsforfatteren David Foster Wallace. Ved hjelp av dette grepet kan man forestille seg at Riley har ønsket å legge inn tomrom i teksten som leseren selv skal fylle. Den implisitte leserens posisjon er så å si å finne i rommet mellom hakeparentesene.

Dette åpner for en helt spesiell lesemåte der vi både inviteres til å gjette oss fram til hvilke spørsmål den anonyme intervjueren kan ha stilt, men også til selv å inngå i den samme rollen. Slik kommer tekstene både til å handle om formidlingens problem og om forholdet (og avstanden) mellom oss og de andre (ofrene på Balkan).

Avledningsmanøver

Men ikke bare det usagte, også det konkret formidlede, er preget av en grunnleggende usikkerhet med hensyn til arten av de historiene som formidles.

Fortellerne etterprøver seg selv hele tida, diskuterer med seg selv og den fraværende samtalepartneren om hvordan han/hun best skal kunne formidle sannheten om det de har opplevd og vært vitne til - subjektivt eller objektivt, med vekt på den lille eller den store historien.

Metarefleksjonen er så sterk at den truer med å suge kraften ut av de historiene som faktisk formidles.

Men annerledes kan det kanskje ikke være. Slik jeg leser «Mølleland», handler den grunnleggende sett nettopp om hvordan man skal få sagt det som må sies om en virkelighet så brutal at enhver setning føles som en avledningsmanøver.

I «Mølleland» skriver Riley seg ned til det stedet der ordene strekker våpen, samtidig som han utøver en motstandens estetikk ved å la tausheten tale i hakeparentes mellom linjene.

Hele Norges coronakart