Ordenes makt i helvete

«Ad undas» er en roman om savn, sorg, ondskap og lidelse. Den forteller om private ulykker og tapserfaringer som andre mennesker knapt kan lastes for, og om brutale overgrep, begått av enkeltmennesker i en ideologis eller et politisk systems navn.

Den handler om strategier for å kunne overleve i et menneskeskapt helvete, og om muligheten for å bevare en følelse av håp og godhet når alle lys synes slukket. Den handler om hat og om hva hat gjør med mennesker, og den veier hat mot tilgivelse og kjærlighet som overlevelsesstrategi.

Journalistoppdrag

Det er altså store spørsmål Lønnebotn tumler med i sin siste roman, og som så mange før henne forankrer hun dem i imperialismens, fascismens og stalinismens grusomheter. Og i sin versjon av «Bestialitetens historie» nøler hun ikke med å føre de verste ugjerninger til protokolls. Vitnemålene om de fascistiske og stalinistiske overgrepene er det Eli Wiesel og en russisk kvinne ved navn Ida Amen som står for. De er to av mange andre prominente personer som deltar på en konferanse om hat i Oslo.

Året er 1990, og romanens jeg-forteller befinner seg også der i egenskap av journalist. Etter konferansen drar hun sammen med sin bror til Bergen, hvor hun får i oppdrag å dra til Australia for å dekke begivenhetene omkring en ubemannet satellitt som er falt ned i Stillehavet. Ettersom hennes far forsvant i det samme området, kommer hennes egen private historie til å bli knyttet sammen med hennes journalistoppdrag.

Farens historier

Det er via faren den imperialistiske fortida blir avdekket, med særlig vekt på deportasjonene av kriminelle til Australia og de grusomheter de begår mot de innfødte. Faren var en stor historieforteller som bl.a. underholdt sine to barn med fortellinger om James Cook. Han var begge søsknenes store forbilde - i motsetning til den dypt religiøse moren.

Som i sin forrige roman vever Lønnebotn også her en rekke historier sammen, og som der utgjør jakten på en forsvinningsgåte et kjernepunkt.

Uten forhåndsmarkering og uten at det virker søkt, springer teksten mellom ulike tidsplan - fra vitnemålene på konferansen til en sentral episode med faren på fjelltur i barndommen, til en båttur i Stillehavet med etterfølgende opphold på Norfolk Island. Som en av flere røde tråder gjennom teksten går den russiske kvinnens beretning om hvordan hun holdt håpet oppe under fangenskapet i Sibir ved å lage seg sin helt spesielle ordbok med et ord for hver bokstav i alfabetet, ord som konnoterer kjærlighet eller trygghet eller som det er knyttet gode minner til.

Her kommer en tillit til ordene, til språket, til fantasien til uttrykk - som bærer av håp og som en fokusering på språkets motstandspotensial og utopiske dimensjon - en tematikk som gjentar seg på et annet plan i motivet med farens fortellerglede og utforskingslyst.

Ikke blink

En trang til oppbrudd, selv i de mest fastlåste og håpløse situasjoner, ligger i det hele tatt til grunn for hele det tekstlige univers. Dette «alltid videre» nedfelles også i selve fortellemåten der tilbakeblikkene stadig avløses av rapporter fra reiser på nåtidsplanet. Det er dyktig og elegant gjort.

Likevel sitter jeg igjen med en fornemmelse av at Lønnebotn blir et offer for sin egen flinkhet i denne romanen. Det er som om lysten til å fortelle løper av med henne slik at det dype alvoret som ligger til grunn for teksten, delvis går tapt.

Som lesere rives man med i stedet for å la seg forurolige. «Ad undas» mangler i det hele tatt noe av den uhemmede vitaliteten som gjorde Lønnebotns forrige roman til en leseopplevelse av de sjeldne. Men bevare mine ord, det holder i lange baner, også her, og man kan vel ikke forvente at en forfatter skyter blink hver gang?