Ordet «fattigdomslykke» ødelegger for debatten om norsk forbruk

Det er ingen tvil om at flere i Norge bør kunne leve bedre på mindre. Men å introdusere misvisende og provoserende begreper som «fattigdomslykke» ødelegger for dette prosjektet.

Overforbruk: Vi må forbruke mindre, skriver spaltist Anna Kvam. Foto: AP Photo / NTB scanpix
Overforbruk: Vi må forbruke mindre, skriver spaltist Anna Kvam. Foto: AP Photo / NTB scanpixVis mer
Meninger

Det var i fjor høst at Martin Nygaard skulle lansere bok, og med dette valgte å introdusere begrepet «fattigdomslykke» i Aftenposten. Denne uka ble det klart at Nygaard og hans kone også skal invitere til kurs om hvordan man kan leve lykkelig på fattigdomsgrensa. I et land hvor vi i gjennomsnitt forbruker langt mer enn kloden tåler, burde ekteparet Nygaard-Dahrs prosjekt være velkomment.

Spaltist

Anna Kvam

er filosofistudent, medlem av Miljøpartiet De Grønne og tidligere ungdomspartileder.

Siste publiserte innlegg

Dessverre har de allerede ødelagt mye av forbruksdebatten med retorikken sin.

Det er hevet over enhver tvil at det materielle forbruket må ned. I Norge kjøper vi langt mer ting og tang enn det kloden tåler. Vi hadde trengt minst en og en halv planet til om alle verdens innbyggere skulle hatt et like stort ressursforbruk som oss.

I takt med at kjøpekraften vår har økt og økt, har også det materielle forbruket vårt skutt i været. Det er blitt vanlig å eie flere enn én bil, å pusse opp bolig annethvert år og å bytte ut elektroniske dingser løpende. Alt dette er, i et klima- og miljøperspektiv, helt absurd.

Den kunnskapen vi har om hvordan vårt forbruk av ting påvirker klodens andre arter, natur og atmosfære burde fått politikerne til å handle for lenge siden. Handler dette om at vi skal tilbake til gamle dager? Selvsagt ikke. Det handler om at vi må bruke ressursene smartere. Det handler om at de av oss som forbruker mest, de rike, må forbruke mindre.

Det er gode grunner til at forbruk av både flyreiser, biler, elektronikk og interiør (for å nevne noe!) burde skattlegges høyere for de som er mest kjøpesterke. Å finne ut av hvordan man får til det, er en av de viktigste oppgavene for våre politikere. Men, vi får ikke til dette ved å snakke om fattigdomslykke. Det er faktisk direkte kontraproduktivt.

De av oss som ønsker en politikk for et lavere materielt forbruk har et spesielt ansvar for å være presise nok i vår ordbruk til ikke å tolkes dithen at vi undervurderer belastningen det er å være fattig. Fattige har det ikke vondt fordi de ikke er flinke nok til å verdsette ikke-materielle verdier. Når fattigdommen gjør vondt er det fordi helt nødvendige materielle goder ikke er tilgjengelige.

Nygaard forsvarte sin begrepsbruk med at definisjonen på fattigdom som SSB bruker er lite treffsikker. Ifølge byrået er man fattig om man lever på eller under 60 prosent av medianinntekten. Og ja, at en så absolutt definisjon kan skygge for nyanser er egentlig helt åpenbart.

Innenfor gruppa som dekkes av fattigdomsdefinisjonen finnes det studenter, det finnes formuende med lav arbeidsinntekt (som Nygaard selv), og det finnes de som frivillig har valgt å leve på lav inntekt. Alle disse folka finnes og mange av dem vil nok ikke oppleve seg som fattige. Dette er selvsagte eksempler på at en hard definisjon på fattigdom aldri vil treffe helt nøyaktig. Dette rettferdiggjør imidlertid ikke Nygaards introduksjon av begrepet «fattigdomslykke».

For en brorpart av de som favnes av definisjonen på fattigdom i Norge er faktisk fattige, i betydningen at de ufrivillig befinner seg i en lavinntektssituasjon.

Det finnes mennesker i Norge som, uten selv å ha valgt det, må spise mindre næringsrik mat enn de foretrekker, unngår å gå til tannlegen og sparer på strøm i kulda.

Det kampen mot fattigdom og kampen mot overforbruk trenger minst av alt, er at disse menneskene møtes med en retorikk som indikerer at de ikke trenger bedre materielle levekår.

Kampen for et samfunn med et klodevennlig ressursforbruk handler ikke om at de i Norge som har minst ikke skal få mer. Det handler ikke om at vi skal slutte å ha som mål at de som jobber ufrivillig deltid skal få fulle stillinger. At det ikke skal være legitimt å kjempe for lønnsvekst, særlig for den gruppa lavtlønte som ikke har hatt reallønnsvekst på et tiår.

Kampen for et lavere forbruk i Norge handler om at middelklassen og de rikeste må kjøpe mindre ting, og at tingene vi alle kjøper må produseres på resirkulerte ressurser.

Egentlig tror jeg jo at det er det Martin Nygaard også vil. Han ønsker å hjelpe folk til et liv hvor det er lettere å leve bedre på mindre penger. Et prosjekt jeg er med på. Jeg er ikke blant dem som mener han bør diskrediteres fra den debatten fordi han selv er formuende.

Problemet er retorikken hans, som han også nå, et halvt år senere, ikke har lagt vekk. Det er svært lite i Nygaards resonnementer som indikerer at han virkelig har forstått hvordan det kan være å leve på fattigdomsgrensa når veien ut oppleves som umulig.

Da blir det vanskeligere for alle oss som kjemper for forbruksreduksjon å unngå misforståelser. Og er det en ting vi ikke har tid til, så er det nettopp misforståelser. Planeten trenger at vi raskt kutter klimagassutslipp, og det krever forbruksreduksjon.

Da må vi slutte å bruke ord som skaper fremmedgjøring og sinne.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.