BORGERLØNN TIL ALLE?: Jeg tror de fleste ønsker å jobbe, yte etter evne. Men en fast økonomisk inntekt vil utjevne forskjeller og gjøre det lettere for alle å bidra, slippe litt opp på prestasjonspresset, og ta ting i sitt eget tempo, skriver innsenderen. Foto: NTB Scanpix
BORGERLØNN TIL ALLE?: Jeg tror de fleste ønsker å jobbe, yte etter evne. Men en fast økonomisk inntekt vil utjevne forskjeller og gjøre det lettere for alle å bidra, slippe litt opp på prestasjonspresset, og ta ting i sitt eget tempo, skriver innsenderen. Foto: NTB ScanpixVis mer

Debatt: Borgerlønn

Ordet «ufør» er ikke bare stygt og stigmatiserende, men misvisende

Å dele befolkningen opp i grupperinger som «uføre» og «arbeidsføre» er verken korrekt, fruktbart eller respektfullt. Borgerlønn vil svekke «oss og dem»-tenkningen, og styrke inkluderingsbestrebelsene.

Meninger

Hadia Tajik går hardt ut i Klassekampen (15.09.18). Borgerlønn ikke er noe å satse på. Hun mener at dersom alle får borgerlønn, hvorfor skal vi da gidde å arbeide? Og at man må «yte for å nyte».

Selvsagt motiverer lønn til arbeid, men jeg mener at gleden ved å skape og mestre i fellesskap med andre er enda viktigere motivasjoner. Litt på spissen: Ville du holdt deg hjemme om du fikk borgerlønn?

Johanne Magnus.
Johanne Magnus. Vis mer

I dag snakker politikere så varmt om tillitsreformen. Stemmer dette, burde nestlederen i Norges største politiske parti, og flere politikere flest, stole på mennesker. Og hvis de gjør det, bør de også være åpen for borgerlønn. Tillit er nøkkelen til suksess.

Men borgerlønnen er aller viktigst for de mange som av forskjellige grunner ikke kan jobbe.

Den er viktig for dem som ikke kan jobbe på grunn av funksjonshemning eller kronisk sykdom, som ikke kan jobbe raskt nok, som blir oppsagt på grunn av digitalisering eller ikke vinner fram i den harde konkurransen om jobbene. De må i dag kjempe en langdryg og nedverdigende kamp for å få uføretrygd.

Ordet «ufør» er ikke bare stygt og stigmatiserende, men misvisende. Mange uføre er høyt oppegående mennesker, de løser quizen i Morgenbladet, er politisk aktive, tar vare på helsen, spiller sjakk og er samfunnsengasjerte. De driver organisasjoner av mange slag, gir omsorg og ikke minst arbeider de her og der, ulønnet.

På den andre siden finnes det mange «føre» mennesker som ikke løser quizen i Morgenbladet, som ikke holder ved like og bygger ut turstiene på byfjellet eller vet hva arbeidsministeren heter.

Poenget er at vi er forskjellige, noe som er flott, og som vi som samfunn, burde legge til rette for. Å dele befolkningen opp i grupperinger som «uføre» og «arbeidsføre» er verken korrekt, fruktbart eller respektfullt. Borgerlønn vill svekke «oss og dem» tenkningen, og styrke inkluderingsbestrebelsene.

«De siste åra har det vært en økning i antall mottakere av uføretrygd, og vi forventer at veksten fortsetter ut året og neste år», står det på nettsidene til Nav (22.08.18). Ja. Og plutselig er det deg. For stadig flere blir sendt inn i Velferdsstatens labyrint, Nav. Der blir det stilt en rekke krav, og det er fint, men man glemmer å se enkeltindividet bak all byråkratiseringen.

Vi vet jo fra utallige vitnesbyrd at å kombinere rehabilitering etter sykdom med utdanning og arbeidspraksis er utfordrende. Enten er det sykdom som bremser kontinuitet, eller arbeidsplassen som takker ned til rause tilbud, som for eksempel lønnstilskudd. Og for alle dem som går på arbeidsavklaringspenger – tanken på at man har fire år på seg for å bli «avklart». Pengene, livsnødvendige, men likevel med sin tilmålte frist – nådeløst.

Man skal jammen være frisk for å være syk. Å holde tritt med stadige nye skjemaer, søknader, nav-kurs, ulike saksbehandlere, og aktivitetsplikt kan nok være like krevende og omfattende som mange lønnede jobber.

Det er først når man får uføretrygd at man får tid til å puste, kjenne etter hva man trenger og makter. Da slipper man «meldeplikt» hver fjortende dag. Man får en stabil inntekt med mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet. Man får tid til å gå i sitt eget tempo.

Å bli ufør i dag er ikke enkelt, det krever solid dokumentasjon på at «alt» er prøvd i tilstrekkelig grad for å bedre situasjonen for å komme ut i jobb. Det kan være arbeidstrening, kurs, rehabilitering, behandling og så videre. Mange blir gående i mange år på Nav før de omsider kommer gjennom køen, finner riktig skjema, passende tiltak etc. Bare det å finne veien ut igjen kan være krevende nok.

Selvsagt har også den enkelte sitt ansvar. Men hvem blir ikke drittlei, utslitt av hamsterhjulet, alltid være midlertidig, gå fra sted til sted i flere år? Det slår ned på selvfølelse, trivsel og helsetilstand.

Hva om vi innførte borgerlønn til alle? Jeg tror de fleste ønsker å jobbe, yte etter evne. Men en fast økonomisk inntekt vil utjevne forskjeller og gjøre det lettere for alle å bidra, slippe litt opp på prestasjonspresset, og ta ting i sitt eget tempo.

Jeg håper Norge vil ta sjansen på å prøve ut borgerlønn. Hva har vi å tape?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.