WUNDERKIND: Torbjørn Røe Isaksen har lenge vært Høyres wonderboy. Det som gir ham en aura av kulhet er at han over mange år har flekset sin forståelse for musikk. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
WUNDERKIND: Torbjørn Røe Isaksen har lenge vært Høyres wonderboy. Det som gir ham en aura av kulhet er at han over mange år har flekset sin forståelse for musikk. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Øre for politikk

En ting har i alle fall venstresida skjønt: De må gi Torbjørn Røe Isaksen (H) kamp om popkultur- og musikkreferanser.

Kommentar

Hva er det som gjør et helt menneske? Det er noe alle politikere bør spørre seg om. Og hvis de kjenner etter og finner spor av noe menneskelig, bør de vise det fram for velgerne. Det er nemlig mye ved politikere som kan tyde på at de ikke har sjel: De utallige debattene med drøvtygde argumenter, uviljen til å si noe ærlig og uventet i frykt for å støte fra seg velgergrupper. Når de først skal være «vanlige» framstår de heller som parodier på mennesker: som tilbakeholdent intime og liksomprivate på et talkshow, eller i glansnummeret - med drakt eller dress og sykkelhjelm på hodet. Politikerrollen er som en oppskrift på hvordan å framstå tom og kjedelig.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har lenge vært Høyres wonderboy. Det kan han takke både talegavene og sin humoristiske sans for. Men det som virkelig gir ham en aura av kulhet er at han over mange år har flekset sin forståelse for musikk, i passende doser. I Minerva har han dosert om hip hop og analysert musikksmak og politisk tilhørighet i USA. Han nevner en liten Rick Ross-anbefaling her, tvitrer sammenlikning mellom en hiphoplåt og en stortingsdebatt der. Han blander musikk og politikk, og dermed blander han også sitt eget liv - sine egne kulturelle inntrykk og samtida - inn i politikken. I denne øvelsen har han ligget milevis foran konkurrentene. Jens Stoltenberg har alltid vært et slags ungdommelig alibi, men samtidig en uforbederlig trestokk. Da han åpnet Rockheims digitale museum i 2009 kunne han stolt fortelle Dagbladets reporter at han forsøkte å følge med i tida, og derfor hadde kastet alle sine gamle LP-plater. «Kastet dem?» «Øh, det burde jeg selvsagt aldri ha innrømmet», svarte Stoltenberg.

Nå er det ting som tyder på at venstresida har våknet. I løpet av kort tid har Snorre Valen og Bård Vegar Solhjell meldt seg til tjeneste som musikkskribenter her i avisa og i Dagsavisen. Attpåtil med godt resultat. Valen er synthmusiker, og hans favorittdistanse er derfor kjølig, elektronisk pop. Han skrev et inspirert blogginnlegg før valget om den nye Daft Punk-plata, og gjorde nylig et kvalifisert forsøk på å rehabilitere bandet Yes' mest utskjelte plate, «90125», med P4-favoritten «Owner of a Lonely Heart». Kjetil Rolness vartet opp med spydig anerkjennelse på Facebook: «SV tør å være politisk ukorrekt, bare saken er viktig nok.» Solhjell - ifølge ryktene en habil DJ - har typisk indierock-bakgrunn, og kommer seg fint gjennom sin Pixies-anmeldelse i Dagsavisen.

Venstresida kan kanskje fortsatt lene seg på at de har den beste musikken, men tidsånden er definitivt ikke lenger på deres side. Da er det nok fornuftig å koble seg på.