Organ for de refuserte

Les om syttitallstidsskriftet «Dikt & Datt», som Lars Saabye Christensen var med å starte.

Ved siden av alle de statstøttede og mer eller mindre veletablerte tidsskriftene i Norge er det en flora av andre – noen ukjente, andre mer kjente. Felles for dem er at de ser seg som alternativer eller korrektiver til det bestående – enten det er de etablerte kulturdistribusjonskanaler eller norsk utenrikspolitikk. Dagbladet skal i en serie ta opp noen av dem – først «Dikt & Datt».

Tidsskriftet «Dikt & Datt» har adresse i Akersgata hvor de store avisene holder til. Men husnummeret forteller at de holder til lenger oppe i gata, og vi finner intet avishus, men en tre cm høy skuff – det er den permanente redaksjonen, mens den mobile som består av resten av tidsskriftets jordiske gods går på rundgang hos redaksjonsmedlemmene.

Når en blar litt i «Dikt & Datt», blir det fort klart at det ser seg som et kulturorgan med en god blanding av dikt, prosa, noen artikler og tegninger – eller for å si det med dem selv: Litt dikt og litt datt. Det er også klart at det ser seg som et motkulturelt organ.

- Ja, vi vil være et alternativt organ til de kommersielle distribusjonskanaler. Vi ser oss i motsetning til den etablerte kulturen og et sted for folk som ikke tør offentliggjøre produktene sine, for de som blir refusert – og aller best – for de som ikke vil bidra til den etablerte kulturen, sier Lars Saabye Christensen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Den kulturkretsen vi tilhører har sitt opprinnelige utspring i den apolitiske blomsterkulturen, men den bølgen fra slutten av 60-åra vil dø ut. Vi har alltid stått litt perifert, og har etter hvert forlatt disse ideene. De var jo mer en spontanreaksjon enn et nytt politisk program, men vi prøver nå å gi denne alternative kulturen et klarere innhold etter hvert, sier Bertil Knutsen.

Det alternative har derfor ligget mest i formen – rett og slett at et slikt organ har eksistert, men etter hvert vil en også ta standpunkt til konkrete saker.

- Vi følger en veldig liberal linje. Men det er krav om et slags litterært nivå, likevel må det ikke komme derhen at vi blir smaksdommere. På den annen side har ikke motkulturen en unik litteratur – vi savner egentlig klare kriterier for hva vi vil ha med i bladet vårt. Utvelgelsen skjer ved opplesning i redaksjonen, og alt som kommer til oss, diskuteres seriøst. Ofte er det store uenigheter, men til syvende og sist velger vi noe og vraker annet, sier Saabye Christensen.

- Hvem lager dere bladet for?

- Ingen bestemt gruppe, men det er klart at appellen til unge mennesker er størst. Vi synes ellers det er farlig å binde seg til en bestemt gruppe – da kan vi låse oss og kveles i det lange løp, sier Bertil Knutsen.

”«Dikt & Datt»s første nummer kom ut i 1972. Det var en stensilert sak på 24 sider, og opplaget var 300. Neste nummer kom i det dobbelte, og nå selges ca. 2000 av et opplag de selv karakteriserer som «ganske stort». Fra nummer 3 av tok de offseten i bruk. Tallene viser en pen økning, men likevel tynges driften av særlig tryknings- og portoutgifter.

- Bladet finansierer seg selv – vi har ingen annonser og ingen økonomisk støtte utover det abonnementer og salg bringer inn. Vårt mål er å stabilisere økonomien slik at vi kan komme ut mer jevnlig og etablere en fastere kundekrets, sier Bertil Knutsen.

Det er enighet om at økonomien er det tilbakevendende problem. Selv om trykkingen er rimelig, krever forpliktelsene at en starter salget raskt, og når en ikke får hjelp av de kommersielle distribusjonskanaler, må en pent gjøre det selv. Ut på gata – 3 - 4 fra redaksjonen kan greie til sammen 50 solgte i løpet av en times tid. Andre ganger kan det tære mye på tålmodigheten når salget går tregt.

- Som på Ragnarock-festivalen. Det var virkelig en stor salgsskuffelse. Vi fikk ikke solgt ett eneste, og det var på den store dagen med rundt 30 000 ungdommer. Da gikk vi hjem og hadde høytlesning for oss selv, men heldigvis hører slike opplevelser sjeldenhetene til, slår de fast begge.

Et annet problem står også sentralt – at folk generelt ikke er motivert for å kjøpe et motkulturblad. Noen mener de får «nok kultur» andre steder, mens atter andre er skeptisk overfor kultur i seg selv. Selv om ikke ”Dikt & Datt” klandrer folk for denne holdningen, grøsser de på ryggen over de høye opplagstallene til kommersielle organer som «Umag» og «Pop-spinn», «Dikt & Datt»s absolutte motpoler.

Hva «Dikt & Datt» ikke har problemer med, er f.eks. stofftilgangen og kontakten med leserne. Og alle de praktiske oppgavene som må løses før bladet foreligger til lesning – stoffutvelgelse, setting og oppmontering – løses av redaksjonens medlemmer.

- Men også økonomien må og kan vi løse sånn tålelig. Vi skal nå for første gang søke om litt statlig støtte. Vi vil helst ha en engangsstøtte for å få hjulene ordentlig i gang – 5000 kroner ville gjort mirakler. Men vi vil passe oss vel for å gjøre støtten til en sovepute – vi må alltid utvilkle vår egen evne til selvfinansiering. Og når vi ser at det er et behov for oss, har vi ikke lov til å være pessimister. Vi tror på oss selv til det absurde, sier de to til slutt.