I en kronikk i Dagbladet 16. oktober, kommer SU-leder Andreas Sjalg Unneland med sterk kritikk av den norske reguleringen av organdonasjon. Unneland vil gjøre organdonasjon til norm. Men Unneland bommer på to viktige punkter med sin kritikk. For det første har Norge allerede et system som i betydelig grad sier at organdonasjon er normen. For det andre vil trolig ikke en endring av lovverket bidra til flere organer.
La oss bytte nyrer
Transplantasjonsloven fra 2016 legger til grunn at alle som har tilkjennegitt et positivt ønske om å være donor, er aktuelle som donor. Men loven går mye lengre enn som så. Loven sier i korthet at alle som ikke har gitt uttrykk for motstand mot organdonasjon, er aktuelle som donor. Slik sett er det belegg for å hevde at organdonasjon er normen.
Pårørende kan riktignok påvirke beslutningen. Men et hovedfokus i loven, er at pårørende kan belyse om det «ligg føre forhold som tilseier at den døde ville ha motsett seg». Dette er for å ivareta den avdødes eventuelle reservasjon mot donasjon. Fremdeles er det altså rimelig å hevde at lovverket uttrykker at organdonasjon er normen.
Nå tar det deg under ett minutt å redde liv
Utfordringen som Unneland peker på, er at pårørende, til tross for at det ikke foreligger motstand fra avdøde, kan si nei. Pårørende har en vetorett, dersom avdøde ikke har sagt klart ja på forhånd. Denne vetoretten vil Unneland ha fjernet, med henvisning til at vi bør innføre de samme systemene som de landene som har høyest donasjonsrater, som Spania og Kroatia.
I en medisinsk artikkel som forklarer den kroatiske suksessen sier man følgende om de pårørende: «The family’s decision is always respected». Pårørende som motsetter seg, får det siste ordet.
Det samme er tilfelle i Spania. Det samme er trolig tilfelle i alle land med såkalte opt-out-systemer. Alle, inkludert Norge, praktiserer en myk variant. Hvorfor er det slik?
Døden eies ikke bare av den avdøde, ei heller bare av staten. Døden eies i betydelig grad av pårørende. Forut for organdonasjon fra døde har som regel en alvorlig ulykke funnet sted, og pårørende er i nær kontakt med helsetjenesten i svært utfordrende situasjoner.
Sju måter å løse organmangelen
Organdonasjon bringes på banen i grenselandet mellom liv og død. Det kan oppleves svært vanskelig og paradoksalt for helsepersonell å skulle være støttende og medfølende, for så å ende opp i en aggressiv konfrontasjon når spørsmålet om organdonasjon kommer opp. Det vil ikke bare være uverdig, men også svært uheldig for tilliten til organdonasjon.
Unneland peker imidlertid på et viktig spørsmål: Hvorfor har mange pårørende i Norge motsatt seg organdonasjon? Vi vet nok ikke helt svaret på det. Men det vi vet er at svaret ikke handler om at lovverket vårt legger opp til det. Det vi også vet er at land med høy donasjonsrate lytter til pårørende de også. Derfor trenger vi ikke et nytt lovverk i Norge.
Men kanskje trenger vi å opplyse både folk flest og helsepersonell om at organdonasjon ikke er noe spesielt og eksepsjonelt. Det er rimelig å tolke lovgivningen slik at organdonasjon er normen.
