Organhandel i organiserte former

ORGANHANDEL: Det er med undring jeg leser Kolbjørn Breiviks innlegg angående organhandel i Dagbladet 22.12. 2006. Som leder i Landsforeningen for Nyrepasienter og Transplanterte (LNT) kan det neppe være en overraskelse for ham at fortvilte nyresyke mennesker vil vurdere alternative muligheter for å skaffe seg organer enn i Norge. At de spør seg selv: Hvor kan jeg få tak i en nyre og hva vil det koste? Diskusjonen om organhandel er tabubelagt. Det er viktig å løfte problematikken rundt kjøp av organer opp i lyset og ut i det offentlige rom. Strutseholdning gagner ingen. Vi vet at det finnes svartebørs for det meste, også organer. Diskusjonen her hjemme har så langt dreid seg om at vi må være solidariske. Men hvem ønsker å gå inn i døden i solidaritetens navn? Jeg kan forstå at desperate nyresyke mennesker kjøper nyrer illegalt, men jeg forsvarer det ikke.

DET ER RIKTIG som Breivik skriver i sitt innlegg at antall nyrepasienter øker med hele 10 % hvert år. Men i nesegrus beundring for helsevesenet og våre dyktige transplantasjonskirurger har LNTs leder trodd at befolkningens positive holdning er nok til at nyresyke pasienter skal få et kvalitativt godt tilbud. Dette er naivt. Helsevesenet er drevet av kyniske økonomiske prinsipper i helse foretakene. Fokus er ikke lenger på pasienter og helse. I tilegg til den åpenbare samfunnsøkonomiske gevinsten ved å transplantere organtrengende, må man ikke glemme det menneskelige aspektet.Tilgangen på organer er mangelfull i Norge. Ventelisten har økt med 30 % i løpet av det siste året. Mangel på organer øker presset på dialyseavdelingene rundt i landet. Antall nyrepasienter som må gå i dialyse (blodrensing) øker derfor dramatisk.

FREMTIDEN FOR dialysesituasjonen er ikke lovende. Ved å se på statistikken og prognosene for befolkningen, aldersfordeling, diabetesutviklingen, livsstil, utdanning av helsepersonell, grepene som gjøres innen helsevesenet (økonomi vs. pasientfokus) og «omstrukturering» (det vil si nedleggelse av avdelinger som ikke representerer pressgrupper) vil man kunne danne seg et bilde av hvor skoen kommer til å trykke. Allerede for seks år siden var det knapt med plasser på Rikshospitalets dialyseavdeling. Om noen år ikke bare kan , men vil kapasiteten helt sikkert være sprengt på dialyseavdelingene, og vi mangler allerede nødvendige helsepersonell. Takket være familier til nylig avdøde personer, er det mange organtrengende som i dag lever fullverdige liv med bl.a. nye lunger, hjerter, bukspyttkjertler, lever og nyrer. Friske mennesker har to nyrer som til sammen har en rensekapasitet 16 ganger behovet. Derfor kan levende mennesker donere bort den ene nyren og leve helt normalt. Medisinsk sett er det med andre ord mange som kan være potensielle givere. Men i Norge er det svært begrenset hvem som kan være levende donor. I dag er det bare den nærmeste familien og ektefeller som kan bli givere av organer.

ANKEPUNKTET mot at venner eller bekjente skal få være donorer er at mottaker av organet kan komme i en gjengjeldelse- eller takknemmelighetssituasjon. Men de siste årene har antallet nyretransplantasjoner gått betydelig ned, og tiden er moden for å gi avkall på prinsipper som virker mildt sagt rigide når mennesker dør i påvente på et nytt organ. Det er på høy tid at gamle holdninger viker for nye. Alle er enige om at det er viktig å ta sterk avstand fra organhandel som utnytter mennesker i fattige land. Men i stedet for å ignorere kyniske drap og lemlestelser for å få tak i organer, må vi nå sette i gang tiltak som gjør at organhandel kan foregå under ordnede forhold. Vi har allerede blodbank, sædbank og Scandiatransplant, som er en ordning mellom de nordiske land for utveksling av organer fra døde personer. Vi mangler et instrument som ivaretar handel med nyrer fra levende donorer. Organhandel vil fortsette, men vi mangler regler som ivaretar etikk og realisme i en verden med nye medisinske muligheter. Forbud er definitivt ingen løsning.