Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Orhan på innsiden

Historien om Orhan Pamuks hjemby Istanbul er også historien om ham selv

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GÖTEBORG (Dagbladet): - Men hvorfor har de gjort dette?

Orhan Pamuk (54), en av verdens fremste forfattere, med en nylig henlagt rettssak bak seg og trolig en nobelpris i litteratur ventende et sted i framtida, ler lavt.

Han er vennlig bebrillet, med en stripete skjorte som buler litt over en begynnende mage og en stemme som en klukkende fjellbekk. Og han er undrende begeistret over det betydelig yngre bildet av seg selv på innbrettsidene i den norske utgaven av den essayistiske memoarboka «Istanbul».

- Se på det. Ikke et grått hår å se. Men for all del, hvis det er slik de vil ha det.

«ISTANBUL» TAR leseren lenger tilbake enn det bråkjekke portrettet, til Pamuks oppvekst, der han med poetisk og romantisk tristesse forteller historien om en fabulerende gutt, og om den falleferdige byen han vandrer rundt i, der sporene av fordums storhet falmer mer og mer og minnene om ei storslagen fortid blir stadig blassere.

Utviklingen i Istanbul går parallell med det som skjer med Pamuk-familien, den velstående overklasseklanen som grunnet katastrofale investeringer mister sin økonomiske og sosiale status.

- I «Istanbul» er jeg personlig på den måten at jeg avslører min families indre liv og hemmeligheter. Det var en ganske unik opplevelse - mens prisene falt og andre familier beriket seg, ble vi fattigere. Det ottomanske rikets fall sammenfalt med min families nedgangstider.

- Så du denne parallellen allerede som barn?

NOBEL: Orhan Pamuk fikk i dag Nobels litteraturpris. Foto: SCANPIX
NOBEL: Orhan Pamuk fikk i dag Nobels litteraturpris. Foto: SCANPIX Vis mer

- For meg består minnene av mor og far som kranglet, og bestemor som gråt. Det var ingen storslagen Buddenbrooks-fornemmelse av skjebne. Jeg følte meg bare truet og forlegen hver gang jeg møtte noen som var rikere og mer komfortabelt stilt enn jeg. Det er slik et barn opplever det.

FOR DET ER en dobbelthet i «Istanbul», der både barnet Orhan, som går på oppdagelsesferd i Pamuk-husets eventyrlige etasjer, og den voksne forfatteren, som snakker om politikk og religion, er tydelig til stede. En nødvendig balansegang, mener forfatteren.

- Boka handler om to mennesker, to bevisstheter. Men jeg ville ikke framstille det jeg tenkte som gutt som tåpelig. Faktisk tror jeg barnet i historien redder meg fra å bli for belærende.

«Istanbul» er oppstått i møtet mellom verdensbyen og et ensomt, fantasifullt og intenst observerende barn. Fram til han var 22 år ville Pamuk helst av alt bli maler, og det er akkurat da han bestemmer seg for å skrive romaner i stedet for å male, at boka slutter.

- «Istanbul» tar for seg min hjembys kulturhistorie. Den handler om hvordan et vakkert urbant bilde blir funnet opp, både av meg, og av tilreisende forfattere og tyrkiske historikere, forklarer Pamuk.

- Jeg tror ikke min barnlige respons på byen var unik. Jeg tror byer blir hos oss fordi følelsene våre er støpt i dem. Lykke, tristhet - vi registrerer disse følelsene sammen med bilder. Kanskje ser du på et flott bygg, eller en stygg gate, idet en ensomhet griper deg. Og så kan du vende tilbake dit i en helt annen stemning, men stedet, utsikten, vil minne deg om de forgangne følelsene. Og jeg har bodd i Istanbul hele livet, så du kan jo tenke deg... Den er et index av følelser, som viser meg livet mitt. Den er en galakse av følelser.

Om Pamuk beskriver byopplevelsene sine som allmenne, framstår lille Orhan i boka som en bråbegavet outsider, som forundret betrakter sine jevnaldrende over en uoverstigelig avstand og ser på dem med vekselvis beundring og medlidenhet. Slik minner hovedpersonens perspektiv om andre barndomsskildringer, der barn med et annet blikk og andre interesser enn de andre lurer på hvorfor de ikke blir inkludert.

Selv innrømmer Orhan Pamuk at han i stor grad levde i en annen verden enn de andre.

- Jeg hadde en fantasi som jeg ble helt oppslukt av. Det kan være både positivt og negativ. Det fine er at det er en god trøst, og du kjeder deg aldri - du er jo i en verden du selv finner opp. Samtidig gjør det deg ensom. For du er aldri her, til stede, sammen med de andre. Jeg hadde en lærerinne som pleide å si: «Pamuk, du er ikke her, du er i Paris». Og det stemte jo.

ORHAN PAMUK har flyktet i fantasien til andre steder hele livet, men Istanbul er forblitt hjemmet hans. Og det var nettopp i 2005 i Istanbul, to år etter at han hadde fullført boka med samme navn, at han ble stilt for retten for å ha fornærmet Tyrkia.

Bakgrunnen var at Pamuk hadde uttalt til en sveitsisk avis at tyrkerne i løpet av det 20. århundre hadde drept «Tredve tusen kurdere og en million armenere - og det er bare jeg som tør å snakke om det».

Pamuk måtte forlate Tyrkia for en kort periode, og opplevde at rasende nasjonalister angrep ham og hans tilhengere da han vendte tilbake for å forsvare seg i retten. Etter mange utsettelser og forskyvninger ble saken henlagt 29. desember 2005.

Da hadde den rukket å bli en internasjonal forlegenhet for et Tyrkia som jobber for å bli medlem av EU, og mange mente at nasjonalistiske EU-motstandere må ha stått bak anklagen for å vise Tyrkias tilkortkommenhet sett med europeiske øyne.

- Hvordan føltes det å oppleve denne rettssaken i nettopp Istanbul, byen som er så sterkt knyttet til deg og forfatterskapet ditt?

- Det som er skrevet om saken, har ingenting å gjøre med min opplevelse, sier Pamuk bestemt.

Det er med tydelig mot-vilje han snakker om rettssaken. Steinene stikker plutselig skarpt opp gjennom bekkeløpet som er stemmen hans.

- Jeg har lært å beskytte meg. Men det er stor forskjell på den ytre, den offentlige siden av historien, og den indre opplevelsen av den. I forhold til den offentlige delen forsøkte jeg alt jeg kunne å være lojal mot prinsippene mine, og bevare min integritet. I forhold til den private biten var det noe annet. Når jeg klarer å forene de to sidene, skal jeg kanskje snakke om det. Men ikke før.

- Hva karakteriserer ytringsfrihetsdebatten i dag?

- Det er så følsomt! I dag snakker alle om det paven sa. En annen dag var det de danske karikaturtegningene. På begge sider gjør så mange mennesker sitt beste for at det skal bli strid mellom de islamske landene og vesten. Det er det aller siste jeg ønsker å se.

NÅ ER ORHAN PAMUK igjen der han vil være - midt i et nytt litterært univers.

- Rettssaken tok bort seks måneders skrivetid. Det var en høy pris å betale. Men nå skriver jeg godt igjen. Og om det ikke blir noen nye memoarer, så kommer nok den tenksomme og assosierende Orhan - i en eller annen form.

- Blir det like personlig denne gang?

- Jeg har vært nesten like personlig og intim i andre bøker som i «Istanbul», mener Pamuk, som tidligere har skapt fiktive karakterer som låner både fornavn og karaktertrekk fra ham selv.

- Det er fiksjonens kraft, at det ligger noe ektefølt og gjennomlevd bak detaljene - om det så bare er i beskrivelsen av å spise et eple.

Eller som han skriver i årets bok: «Likevel følte jeg at det jeg egentlig lærte på skolen, ikke var å godta de «realitetene» som det ikke stilles spørsmålstegn ved, men å la meg fortrylle av dem».

Intervjuet stod på trykk i Dagbladet 23. september i år.