Orientalistiske fantasier

Interessen for islam og konfliktene i Midtøsten har vært enorm siden terrorangrepene 11. september 2001. Hvis en etnisk nordmann klarer å snakke et par setninger arabisk, eller har bodd i Midtøsten, regnes han eller hun ofte som troverdig ekspert både på religionen og de troende. På grunn av medias manglende kunnskap og ja, vi må kunne si det, fordommer mot islam, intervjues ofte «eksperter» som mangler forståelse for den kompleksiteten og det mangfoldet som finnes. Ekspertenes uvitenhet er med på å opprettholde fordommer mot muslimer.

Selv blant folk som burde vite bedre, finner vi elendighetsbeskrivelser. Humanetiker og førsteamanuensis ved Høyskolen i Oslo, Lars Gule, er en av disse. Han er en aktiv debattant som burde vite bedre. Nylig skrev han en artikkel om det han kaller «Islams elendighet» (Klassekampen, 11. oktober). I en helsides kronikk serverte Gule avisas leserne et innlegg som gjenspeiler hans egne fordommer mot muslimer. Gule skriver at gjennom bruk av begrepet «inshe-Allah» (hvis gud vil), slipper muslimene lett fra ansvaret for sine handlinger. Han forsvarer sine utsagn med følgende udokumenterte banale argument: «mange muslimske sjåfører kjører uforsvarlig (…) viser trafikkulykkene i mange muslimske land» og «mange [les: nordmenn] har opplevd frustrasjonen over at mange muslimer ikke tar sine møteavtaler på alvor». Seinere skriver han at islam «passer perfekt til å legitimere etablerte sosiale privilegier og kjønns- og klasseundertrykkelse (…) det beste hadde vært en verden uten islam».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke første gang Gule angriper islam og muslimer. I Ny Tid nr. 22 fra 2003 gjør han norske muslimer kollektivt ansvarlig for terrorhandlingene til al-Qaida. Det overrasker meg at personer som Gule, som aldri går lei av å predike humanisme, menneskerettigheter og fredelig sameksistens, ikke innser at de selv går mot grunnleggende menneskerettigheter som religionsfrihet og individets frie valg. De ødelegger muligheten til dialog i ei tid med økende islamofobi. Til tross for at han har et godt hovedpoeng om at det finnes motsigelser i islam, er artikkelen likevel gjennomsyret av arroganse, eurosentrisme og forakt for religionen. Jeg oppfatter ham som en ateistisk fundamentalist som er like radikal som de religiøse lederne han så hyppig kritiserer. Hvis han hadde tatt av de «negativistiske» brillene sine og heller forsøkt å forstå religionen gjennom øyene til en milliard muslimer, ville han kanskje fått bedre innsikt i hvilken betydning religionen har for deres hverdag.

Troende muslimer klarer å skille den islam som de selv praktiserer til daglig, og den formen som har blitt kapret av ekstremistiske grupper. De klarer også å se skjønnheten i religionen som de har lært om siden barndommen. Islam lærer dem ydmykhet, samfunnsansvar og selvrespekt. Ifølge den omfattende rapporten «Who speaks for islam? What a billion muslims really think», som ble utgitt av det internasjonale meningsmålingsbyrået Gallup i tidligere i år, ser muslimske kvinner islams spirituelle og moralske verdier som en viktig del av deres framgang i samfunnet. Dette gjelder både spørsmål om stemmerett og posisjoner i politikken. Muslimske kvinner mener også at det er ikke hijab eller kjønnslemlestelse som holder dem tilbake, men manglende politisk stabilitet, sult, tørst og krig. Ønskene deres for samfunnet er stabilitet, politisk reform og økonomisk utvikling. De ønsker demokrati og støtte fra den internasjonale samfunn, men også selvstyre og kontroll over landets ressurser. Men det er ikke disse stemmene media er interessert i. I pressen er det hovedsakelig vestlige islameksperter som Lars Gule eller Unni Wikan som får definere hva muslimer bør prioritetene.

I motsetning til Gule, klarer de muslimske kvinnene i Gallups undersøkelse å se sin situasjon i en global kontekst. De som kritiserer situasjonen Midtøsten, må ikke glemme hvilke konsekvenser Vest-Europas overgang fra et føydalt agrarsamfunn, til et kapitalistisk industrisamfunn med enorm militærmakt, hadde for resten av verdens sivilisasjoner. Ikke-vestlige samfunn har levd under konstant press fra imperialisme og nykolonialisme. Hvordan er det mulig for et land å konkurrere og utvikle seg når de stadig opplever militære angrep fra land som har verdenshegemoni som mål? Forfall i nærmest alle ikke-vestlige samfunn skyldes kontinuerlig angrep fra de tidligere kolonimaktene. Denne sammenhengen er viktig. Men ekspertene går til angrep på ikke-vestlige land. Det ser ut til å ha blitt en folkesport å drive kontekstløs kritikk av muslimske land.

I nyere historie kan vi se at den vestlige verdens utenrikspolitikk har hatt en negativ effekt på blant annet Afghanistan, Irak, Palestina og en rekke andre land. Ser vi nærmere på okkupasjonen av Palestina, vil vi oppdage at manglende stabilitet i Midtøsten blant annet skyldes at det internasjonale samfunnet er passive overfor Israels apartheidpolitikk. I tillegg er landene Midtøsten under hardt press for å ta imot millioner av flyktninger fra land som blir angrepet av USAs og Storbritannias ulovlige «krigen mot terror».

I artikkelen «A world without islam?» skriver Graham Fuller, tidlige nestsjef for USAs etterretningstjeneste CIA at om vi tar bort islam, vil vi fortsatt ha de samme maktene som tidligere drive konfliktene i verden. Han understreker også at det ikke finnes noen paralleller i islamsk historie til de grusomhetene den vestlige verden står ansvarlig for. I dag fører mange vestlige land en hyklersk politikk overfor Midtøsten. Samtidig som de snakker om at regionen må demokratiseres, støtter de autokratiske, despotiske og udemokratiske regimer der. (Foreign Policy 1. 2008). De som holder fast på en folkelig fortelling om at manglende utvikling i Midtøsten skyldes islam og muslimers lave intellekt, løper sionister og nykonservatives ærend.

For å kunne behandle muslimenes situasjon med forståelse og respekt er det viktig at vesten anerkjenner islams gullalder fra 700- til 1200-tallet og den rollen islam spilte i vestens utvikling. I tillegg må vesten ydmykt innrømme at den vestlige verden har spilt en viktig rolle i flere av de konfliktene som finnes i muslimske land i dag. Bare slik kan vi klare å løse opp i de eksisterende maktstrukturene som er de virkelige årsakene til elendigheten. Diskursen om islam og muslimer må ikke være farget av stereotypier og fordommer basert på «ekspertenes» orientalistiske fantasier. Kanskje blir verden bedre uten ekspertisen til fordomsfulle og misvisende eksperter som Lars Gule?