Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Orientalske despoter

Vestlige politikere har formulert en ganske ny - og farlig - begrunnelse for krig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KRIG: Norske politikere har i løpet av de siste årene bidratt til å formulere en ny type begrunnelse for krig. Denne nye begrunnelsen trekker på tre sentrale tradisjoner i europeisk politisk idéhistorie: humanitær intervensjon, orientalsk despoti og tyranndrap. Humanitære intervensjoner, altså raske aksjoner for å stoppe grove overgrep mot sivilbefolkninger, har en lang historie. De fleste ser at slike kan være moralsk nødvendige. Teorien om det orientalske despoti har formet européeres forståelse av politikk i Asia siden Aristoteles. Denne teorien hevder at man i Asia har styreformer som er undertrykkende, og som ikke kan endres uten ytre påvirkning. Et folks rett til å styrte en tyrann har vært et sentralt politisk tema like lenge; Brutus, drap på Cæsar er kanskje det mest kjente eksempel. Hver for seg er dette lange europeiske debatter. Alle de største tenkerne hadde sine meninger: Aristoteles, Aquinas, Machiavelli, Hobbes, Shakespeare, Karl Marx. Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik og andre norske regjeringsmedlemmer støttet krigen i Irak, selv om man avgjorde at Norge ikke kunne delta i krigen. Norske politikere bidro aktivt i utformingen av krigsretorikken som var opptakten til krigen vinteren og våren 2003 ved å legge seg tett opp til engelskspråklige kommentatorers bruk av merkelapper som «despot» og «tyrann» og beskrive angrepet på Irak som en humanitær intervensjon. I norske medier florerte sammenligningene mellom Saddam Hussein og historiske diktatorer som Hitler og Stalin. Dermed koblet man seg, kanskje ubevisst, på de lange debattene om orientalske despoter og tyranner.

ET PAR EKSEMPLER må holde her. I en utenrikspolitisk redegjørelse for Stortinget 13. februar 2003 redegjorde utenriksminister Jan Petersen for regjeringens posisjon når det gjaldt det politiske spillet rundt Irak og den stadig mer sannsynlige krigen. Han understreket at Norges linje var klar - man ønsket at Irak skulle oppfylle resolusjon 1441 uten at det internasjonale samfunn gjorde bruk at militærmakt. Jan Petersen sa blant annet at «Irak ledes av en diktator av særlig brutal karakter. Saddam Husseins regime er beryktet for sine massive brudd på menneskerettighetene.» Utenriksministeren fortsatte med kort å redegjøre for de groveste av Saddams overgrep, og hans løgner overfor FN og det internasjonale samfunn når det gjaldt masseødeleggelsesvåpen. 26. februar 2003 var krigen kommet nærmere, og utenriksministeren redegjorde igjen for Norges politikk overfor Irak. Han understreket igjen at «det er ingen tvil om at Saddam Hussein er en despot», men la til at han advarte mot at USA skulle gå til krig fordi dette ville splitte samholdet i kampen mot terrorismen. En mer interessant henvisning til Husseins despoti, ble gitt av Bondevik 12. april 2003, altså like etter at statuen av despoten var styrtet i Bagdads gater. Det var på et Krf-møte at Bondevik trakk linjene mellom despotene i Bibelen og Saddam Hussein. Bondevik begynte sin sammenligning slik: «Siden jeg er i en Bibel-kyndig forsamling, vil jeg lese fra Daniels bok, 5. kapittel, fra vers 5. Hvis man skifter ut Kongen av Babylon med herskeren av Irak, gir det kanskje en god beskrivelse av den aktuelle situasjonen.»

BONDEVIK FORTSATTE med lange sitater fra de aktuelle bibelstedene der Kong Belasar ser en hånd som skriver på veggen. Kongen blir redd for tegnet, men kan ikke tyde skriften på veggen. Han tilkaller alle sine vismenn, men de er heller ikke i stand til å lese advarselen. Til slutt kommer Daniel og tyder tegnene. Han forklarer at kongens far, kong Nebukadnesar, ble gitt all makt og herlighet av Gud, og på grunn av hans uinnskrenkede makt, fryktet alle folk ham. Han drepte og fornedret hvem han ville, og han lot hvem han ville leve, og opphøyet hvem han ville. Men da Nebukadnesar ble stor i egne tanker, ble han kastet fra sin trone og mistet sin makt. Det samme hovmod var nå kommet over kong Belasar, forklarte Daniel, og skriften på veggen var en advarsel. Bondevik mante ved en rekke anledninger fram bilder av Saddam Hussein som en orientalsk despot. Viktige tradisjoner i europeisk politisk filosofi ble flettet sammen på en ny måte i retorikken mot Irak. Teorien om det orientalske despoti er ganske enkelt gal, mens både humanitære intervensjoner og tyranndrap er viktige normative spørsmål. Sammen skaper imidlertid de tre tradisjonene en eksplosiv blanding. Fra disse tre idéhistoriske kildene springer nemlig antagelsen om at det eksisterer en rett og en plikt til at den vestlige verdens militærmakt må benyttes i en global kamp for å fjerne tyranner, knuse despotier og hjelpe folk til frihet. Dette utopiske syn på global politikk er et viktig kjennetegn ved de nykonservative tenkere som planla krigen i Irak.

DISKUSJONEN OM et folks rett til å styrte og drepe en tyrann, har altså skiftet spor til å dreie seg om fremmede staters rett til å styrte en tyrann på vegne av et undertrykt folk. Tankene om plikten til å komme til umiddelbar og begrenset unnsetning når folk er gjenstand for grusom behandling, altså tanken om humanitær intervensjon, blander seg her med tanker om tyranndrapet. Men denne plikten og retten til å gripe inn forsterkes av postulatet om at de orientalske samfunn er grunnleggende uforanderlige uten direkte påvirkning utenfra. Denne manglende evne til endring innenfra er et grunnleggende trekk ved teorien om det orientalske despoti fra Aristoteles fram til vår tid. Vestlige politikere, inkludert norske, har bidratt til å formulere en ganske ny - og farlig - begrunnelse for krig. Norske regjeringsmedlemmer, med Bondevik i spissen, refererte ukritisk til slike tradisjoner, i stedet for å holde seg til et presist, folkerettslig språk. Slik bør ikke politikere snakke i en overspent politisk situasjon. Dette er en omskrevet utgave av en lengre artikkel i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift,som utkommer denne uka.