Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Original debut

Lovende debut om bearbeidelse av tap og savn.

BOK: Dette er nøkkelpersonene i «Ingen skal sove i natt», en original og annerledes debutroman som griper både i kraft av sitt tema og ikke minst gjennom den lavmælte, ukunstlede fortellemåten.

Farens selvmord er romanens kjernepunkt. Alt det andre som skjer og fortelles, er på et eller annet vis relatert til denne handlingen, som dristig nok blir fortalt fra selvmorderens egen synsvinkel. Nå havner rett nok faren etter hvert i skyggen, slik at romanen tilsynelatende kommer til å handle om mange andre ting, men selv om han ikke direkte omtales, er han likevel til stede og kaster skygge over de begivenhetene det berettes om. Det er nettopp denne underforståttheten som er romanens fortellertekniske styrke.

Hverdagslig

For slik forholder det seg også i det virkelige liv. Livet går videre selv om man har hatt de verste tapserfaringer. Man får venner, forelsker seg, innleder heftige kjærlighetsforhold, glemmer det som er skjedd - men glemmer det likevel ikke. Det er denne dialektikken mellom den nødvendige glemsel og sårene som aldri gror, boka dreier seg om.

Teksten beretter om smått og stort, bagateller og viktige ting, på en lakonisk, hverdagslig måte.

Forfatteren bruker ikke store bokstaver, han briljerer ikke, han spiller med sordin. Men bak den tilsynelatende normale overflaten går det en understrøm som med jevne mellomrom bryter seg vei opp i dagen. Den preger skrivemåten selv når erindringen om farens selvmord er fraværende. Slik er romanen formet at vi som lesere tenker faren med, selv når han er fraværende i teksten.

En del av det samme er romanens fragmentariske form. Den er episodisk komponert, satt sammen av mindre tekstbiter. De likner nærmest små noveller der fortelleren beretter om hva som skjer med de involverte i deres voksne liv, etter at de har flyttet fra bygda og inn til byen. Synsvinkelen veksler dessuten hele tida, og det på en slik måte at vi til tider kan komme i tvil om hvem det er som snakker.

Tre deler

Denne tilsynelatende strukturløsheten viser seg også gjennom sammenstillingen av bagateller og viktige begivenheter.

Ofte kan det virke som om fortellingen er i ferd med å kjøre seg selv inn på et sidespor, men nettopp dette synes å være et viktig poeng. Sidesporene er avledningsmanøvrer (fra tanken på selvmordet) både på handlings- og fortellernivå.

Overordnet består romanen av tre deler, kalt «Noko som knuser», «Slik kjem lyset inn» og «Morgonen i ein by», som svarer til tre faser i forløpet: tapet, sorgarbeidet og utsoningen. Innenfor disse rammene holder debutanten sitt overordnede tema fast. Tidlig i boka lar han faren si følgende: «Noko knuser, lydlaust, ingen kan høyre, ja, ein kan knapt høyre det sjølv, men noko knuser inne i ein, og ingenting kan verte det same igjen.» Slik er det også for dem som blir igjen, og det er ekkoet av denne nesten uhørlige knuselyden Øyvind Vågnes har funnet en adekvat litterær form til.

Alt i alt en ytterst lovende debut.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media