Original kopi

Newyorkeren Michael Cunningham, tidligere oversatt til norsk med «Kjøtt og blod» (1996), har vunnet et utall priser for «Timene», som er en slags meditasjon over Virginia Woolf og hennes «Mrs. Dalloway».

I boka møter vi tre tilsynelatende separate skjebner. Den glade Clarissa, kalt Mrs. Dalloway av sin gamle flamme, bifile Richard, hvis hjerne er i ferd med å fortæres av aids. Clarissa skal lage selskap for Richard, som har vunnet en litterær pris for ei bok der han bl.a. bruker et kapittel på lakking av tånegler. Cunninghams Dalloway er tilsynelatende den perfekte livsnyter - frodig, sjarmerende, livsglad og overflatisk.

Det magiske kyss

Den andre kvinnen i boka, Mrs. Brown, er Clarissas rake motsetning. Hun bruker all sin energi på å spille rollen som normal tilstedeværende husmor på femtitallet, elsket av den perfekte mann og en tilbedende sønn. Likevel lengter hun seg bare bort - til sin virkelige verden: bøkene, og her nettopp Mrs. Dalloway. Med sitt manglende grep om virkeligheten framstilles hun som en slags parallell til Virginia Woolf, som er den tredje kvinnen. Henne møter vi mens hun, livredd for å bli «gal» igjen og innesperret i en forstad av sin velmenende mann, er i ferd med å skrive nettopp Mrs. Dalloway.

Felles for de tre er at de alle i mer eller mindre grad ser seg selv utenfra - og at de bare i korte øyeblikk har opplevd «livet», den totale tilstedeværelsen som gjorde dem virkelige, som Clarissas erindring om det ene magiske kysset ved sjøen for tretti år siden.

Grumsete farvann

Hadde Cunningham vært en dårligere forfatter, kunne denne boka blitt et skrekkeksempel på en svært omdiskutert og spekulativ sjanger. For han beveger seg i grumsete farvann når han lager romanskikkelse av Woolf og til og med går så langt som å skildre henne «innenfra» da hun tar sitt eget liv. Likeledes kunne den blitt en litteraturvitenskapelig parodi idet Cunningham også leser Mrs. Dalloway inn i Woolf, og antyder at Mrs. Dalloway er den Virginia Woolf ønsker å være. Men parallellene her er så ufordekte, hans litterære «prosjekt» så åpenbart, at leserne, etter min mening, ikke føres bak lyset.

Selvmordet

Det som først og fremst redder «Timene», er at den er stilistisk briljant. For også her bruker Cunningham Woolf: blikket vi følger, den nesten filmatiske iakttakelsen over det forvirrende virkelige livet som skikkelsene ikke får grep om, der de sliter med å opptre i livets forestilling, spille sin rolle. Samtidig den sanselige tilstedeværelsen, som i skildringen av Clarissas morgentur for å kjøpe blomster (!), og også den elegante måten skikkelsene hun møter, er vevet inn på. Likeledes fortellingen om Mrs. Brown, som i det ytre stort sett dreier seg om å bake en fødselsdagskake. Og hele tida lurer lengselen etter å slippe unna, selvmordet, galskapen, samtidig skildringen av kjærligheten - eller kjærlighetsøyeblikket - som ikke er kjønnsbundet.

Kort sagt - en original «kopi» med en total språklig tilstedeværelse og en overraskende og sjeldent elegant avslutning der de tre skjebnene veves inn i hverandre. Ei bok som anbefales på det varmeste - og der oversetteren Anne Elligers må ha gjort en fremragende jobb.