Original, ny Hedda

«Sarkofag» er en opplagt kandidat til årets litterære priser.

Denne gang har Serck plassert en kvinne i hovedrollen, en Hedda Gabler-aktig skikkelse - som forlaget med rette bemerker i vaskeseddelen. Sercks «Hedda» (Katrin) er også gift med en livsfjern forsker (Even). Hennes «Tesman» er veterinær. Det lukter rotter og mus av ham. Som Hedda er også Katrin barnløs, og også hun flørter med andre menn, men motsatt Hedda går hun til seng med dem, i hvert fall med noen.

Hun har altså ikke helt danset fra seg, men disse mennene omfatter hun også med den samme blanding av tiltrekning og diffus avsky som hun føler i forhold til sin ektemann.

Bortskjemt

Som Hedda er Katrin en bortskjemt kvinne - «overalt hadde hun fått adgang med denne kvinneligheten sin som alle fant tiltrekkende». Men sin skjønnhet og vellykkethet til tross føler hun seg fremmed i verden. «Hun pendlet mellom en skjør, klingende og klokkespillaktig, skjelvende kroppsbevissthet og et flimmer av fjernhet til alt.»

Med sin fremmedfølelse framstår hun som en prototypisk modernistisk protagonist. I hennes skikkelse gestalter Serck hele apparatet av reaksjoner og holdninger som vi forbinder med den moderne livsfølelsen, slik den er blitt framstilt av moderne forfattere fra, ja, hvorfor ikke Ibsen og fram til Camus og Kundera: refleksjonssyken, handlingslammelsen, likegyldigheten, melankolien, kjedsommeligheten, følelsen av at alt er tilfeldig, kvalmen ved tingene, ens egen kropp og andre mennesker, voyeurismen, eksiltilstanden, lengselen etter en selvfølgelig tilhørighet, fornemmelsen av tilværelsens ugjenkallelige flyktighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det kunne ha vært for mye av det gode hadde det ikke vært for at Serck på en så eminent måte oppdaterer den tragiske modernismens yndlingstemaer, ikler dem kjøtt og blod og ikke minst situerer dem i bevisstheten til en kvinne av i dag - en kvinne som han skildrer med klartskuende blikk og knivskarp analyse.

Iakttaker

Katrin føler at hun sitter fast i en labyrint av erindringer. Hun reagerer på all denne «krampaktighet og gold regelbundethet; all denne latterlige og uforskammende innordning og uvederheftighet» som omgir henne. Hun er alene med sine tegn og føler at intet mønster kan sikre henne varighet. Hun føler seg utlevert til tida og et grenseløst savn. Hun er en iakttaker som til og med iakttar sin egen lammelse. Hun plages av en følelse av å «leke fortvilet» og tenker at «dette hender ikke egentlig meg (...) det kunne like godt vært en annen, en vilt fremmed».

Hun lengter etter en tilstand «befriende hinsides fornuft og hensiktsmessighet» - en tilstand nær galskapen. Hun ser på seg selv som en iakttaker blant de døde, en person som til og med vokter på seg selv i drømme. På ett tidspunkt er hun i ferd med å gå i oppløsning: «Hun ble besatt av en form for tivolistemning - et lukket fornøyelsesrom. Halvt forlystelse - og halvt gru; et glemselens, rastløshetens, troløshetens sted.»

Uro

S er hennes bokstav. S for Strangeness. Angrepet av «en kjedsomhetens uro, som likner angst» bryter Katrin først opp fra sin ektemann og seinere fra sin elsker og arbeidsgiver samtidig som hun sliter med å få bukt med den plutselige sjalusien som flammer opp i henne da hun får vite at ektemannen og hennes beste venninne (som hun selvfølgelig også har et ambivalent forhold til) går til sengs med hverandre.

Romanens handling er fortettet til denne oppbrudds- og sammenbruddsfasen, og den er formet som en eneste lang indre monolog - et virvar av flyktige tanker og følelser som griper inn i hverandre i en hjerne som arbeider på høygir, noe som på samme tid gir en fornemmelse av intens mental utløsning og av at det hele bare er «liksom», der selv smerten som alt annet virker «så velkjent at dets mening blir lukket for en, og man lar det skje, det er for trettende og til syvende og sist utmattende å holde denne meningen ved like».

Egen rytme

Noen vil kanskje finne Sercks språk og framstillingsmåte vel oppstyltet med alle disse substantivene på -het, disse abstrakte begrepene, disse baktunge setningene. Overfor disse vil jeg for det første hevde at det kan ikke være annerledes, det er dette språket som konstituerer den bevisstheten som er romanens stjerneplass, og det passer til denne bevisstheten som hånd i hanske.

For det andre har også dette språket en egen, insisterende rytme. Går man tettere inn på det, vil man merke hvordan det banker som et hjerte i opprør - med sine mange bokstavrim og vokalharmonier.

Originalt

Om Serck har penetrert den moderne fremmedfølelsen med like stø skalpell tidligere, så vil jeg hevde at han språklig sett aldri har nådd høyere enn her. I lange passasjer bedriver han sin egen form for prosalyrikk. Det er dyktig og originalt gjort.

De mange henvisningene til eldre og nyere billedkunst bidrar i tillegg til å utdype tematikken på en overbevisende måte. I «Sarkofag» parer den kloke (Serck) seg med den gale (Katrin), og avkommet får oss til å sperre øynene opp. Når årets litterære priser skal deles ut, bør Serck være en opplagt kandidat. Han har vært forbigått lenge nok.

<B>Dyktig:</B> Når årets litterære priser skal deles ut, bør Serck være en opplagt kandidat. Han har vært forbigått lenge nok, mener vår anmelder.