Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Original og besettende

Den biografiske litteraturen er gjenstand for mye debatt. Ofte handler det om hvor langt en forfatter kan gå i retning av alternative grep, mens kravene til saklighet og etterrettelighet holdes i hevd. Her fins ingen absolutte svar, men Einar O. Risas siste bok setter uansett en ny standard.

«L.C. Nielsens papirer» handler om Sigbjørn Obstfelder, om et liv i diktningens og desperasjonens tegn, og om et melodramatisk trekantdrama i beste kunstnerånd. Historien er ført i pennen av skribenten L.C. Nielsen - en litterær forteller bygd over en virkelig person, en ubetydelig litterat som levde og arbeidet i den store Obstfelders skygge.

Dette var ingen lett tilværelse, siden Nielsen selv var den første til å erkjenne mesterens geni - og følgelig også sine egne, begrensede evner.

Når den ukjente Nielsen går rundt i byens antikvariater og spør patetisk etter den ene boka han selv har utgitt, mens betjeningen ser uforstående på ham og forveksler initialene «L.C.» med «Else», da ser han til sin ydmykelse alltid mesterens bøker i hyllene. Bedre blir det ikke når Obstfelder dør, og han selv ved et skjebnens lune får dikterens etterlatte papirer i hende.

Skjebnesvangert

Leseren får Obstfelders skjebne servert via tre ledd - gjennom hans egne, etterlatte skrifter, som filtreres av Einar O. Risa gjennom L.C. Nielsens hode og penn.

Dette er et finurlig grep, som fungerer ypperlig både på fortellerteknisk og følelsesmessig vis - ikke minst siden Nielsen og Obstfelder også var rivaler på kjærlighetens slagmark. Lesningen gir en flertydig opplevelse, all den stund fortellerens lykke blir avhengig av Obstfelders tragedie og omvendt. Og det skapes en fortettet, skjebnesvanger stemning, mens historien skildres med tilbakeblikkets vemod.

Latterlig

I Obstfelders øyne er Nielsen en latterlig figur, åndelig sett til og med en «heslig dverg» slik det siteres i boka, og fortellerens sjølplageri er til å ta og føle på.

Historien beskriver hvordan de to over lengre tid dyrker den samme kvinnen, og hvordan de på hvert sitt vis kjemper for å oppnå hennes gunst. Mens Obstfelder fascinerer i kraft av sitt steile og uberegnelige vesen, blir den ordinære Nielsen et slags trygt og borgerlig alternativ. Det hele ender selvfølgelig med død og elendighet, som naturlig kan være.

Einar O. Risa har skrevet en merkelig besettende bok, i romans form og basert på virkelige kilder. Etterrettelighetens problem - for dem som bekymrer seg for dette - er finurlig løst gjennom en spørrende og samtidig ledende litterær form. Kort sagt, hvorfor påstå når man kan antyde.

Følgelig er ordet «underlig» mye brukt i teksten, som en tydelig obstfeldersk referanse. Og for øvrig - «Hvor trist kan han bli?», som forfatteren spør på dikterens vegne. Grenseløst, åpenbart.

Einar O. Risa strekker seg da også imponerende langt i denne boka. Helt fram mot Obstfelder. Det sier ikke lite.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media