Original og skrekkinngytende beretning

Gaétan Soucys fantasirike bok.

BOK: Den nyeste - og avsluttende - utgivelsen i Gyldendals mangfoldige Marg-serie, er ei både merkverdig, skremmende og poetisk bok. Språket fransk-kanadiske Gaétan Soucy har skrevet sin eventyrliknende historie i, er så mettet og utradisjonelt at den krever langt mer tid enn romaner på 177 sider flest, og kan by på både humor og overraskelser: «Skikken her på stedet er uten tvil at man prøver å likne dagens lik, for alle menneskene hadde begravelsesansiktet på».

«Kroppen er et sluk, alt er svart natt der inne», står det på bokas omslag, og sitatet er betegnende for mørket romanen etter hvert åpenbarer.

Til å begynne med framstår mye i romanen som mystisk og uforståelig, og fortelleren lover stadig forklaringer seinere. For å få fullt utbytte av boka, er en gjenlesning å anbefale.

Allerede tidlig legger imidlertid fortelleren ut varsler om truslene vedkommende frykter, den pressede situasjonen «vitnesbyrdet» (boka) er nedtegnet i og dramaet som venter leseren: «…det er i uthuset, også kalt gravkjelleren, at jeg har søkt tilflukt for å slippe unna katastrofen og skrive dette testamentet. De finner meg når de finner meg». Seinere får leseren høre at det mystiske fenomenet fortelleren omtaler som «Den Rettferdige Straffen», vil «lamslå verden».

Avsondret

Boka åpner med at de to barna den handler om, selv må «ta hånd om universet» fordi faren deres «oppga ånden uten å si ifra». Faren forblir en dunkel skikkelse, men vi får høre at han har vært prest, har slått barna sine og krevd at de hjelper ham med de mest aparte handlinger, som å henge ham opp og låse ham fast på et kors og slå ham med en fille. Etter hvert kommer det fram at han er en meget rik gruveeier.

Sammen med ham har barna levd på en mystisk herregård, fullstendig avsondret fra resten av verden. På den andre siden av en furuskog ligger en landsby, og dit drister det ene barnet, bokas forteller, seg for å skaffe en kiste til den avdøde. Møtet med samfunnet blir forvirrende og skremmende for fortelleren, som er oppdratt på en måte som gjør omverdenens konvensjoner umulige å forstå.

Soucy innleder boka med et sitat av språkfilosofen Ludwig Wittgenstein, og et viktig anliggende i romanen er da også forholdet mellom språk og virkelighet. Fortelleren reflekterer stadig over forholdet mellom ordene og tingene: «…vi gjør ikke språket noen tjeneste når vi pleier omgang med ord som skrangler i sammenføyningene etter sammenstøt». Fortelleren har lært sin høyst særpregede uttrykksform av faren og hans bibliotek - leksika, ridderfortellinger, Spinozas «Etikk» og gamle memoarer.

MØRK Gaétan Soucy har fått mye oppmerksomhet og mange rosende ord for den dystre romanen «Den lille pike som elsket fyrstikker». Her holder han årets hovedforedrag på Norsk litteraturfestival på Lillehammer. Foto: LARS EIVIND BONES
MØRK Gaétan Soucy har fått mye oppmerksomhet og mange rosende ord for den dystre romanen «Den lille pike som elsket fyrstikker». Her holder han årets hovedforedrag på Norsk litteraturfestival på Lillehammer. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer

Dyster

Fortellerens språk er en pussig blanding av det «høye» og omstendelige og «lave» vulgariteter - tilsynelatende brukt uten noen bevissthet om ordenes konnotasjoner. Språket er med på å avsløre både seksuelt misbruk og andre bekmørke minner. Fortelleren viser seg på flere måter å være offer for dystre krefter, og Soucy sparer ikke på kruttet: Bokas finale er så ekstrem at flere har trukket paralleller til virkelighetens forbrytelser i en nå verdensberømt østerriksk kjeller. Herregård-, tvilling- og skrekkmotivene har dessuten ført til at boka gjerne omtales som «gotisk».

Soucys roman tematiserer ikke bare religion og kropp og forholdet mellom individet og gruppen, boka og livet, kvinnen og mannen. Et sted langt inne i den makabre historien, der man i alle grusomhetene kan bli i tvil om hva som er fantasi og hva som er «virkelighet», finnes også et slags lys og en sterk lengsel etter kjærlighet: «Noen ganger skulle man tro at jeg er den eneste på jorden som elsker livet».

Original og skrekkinngytende beretning