Originalt og genialt

Eksplosiv gudesaga skrevet av ungt universaliegeni.

BOK: «Live er det samme for guder som for menkser, grunnleggene ont». Dette er budskapet i Cornelius Jakhellns romandebut . Med den vant han Cappelens romankonkurranse på en halv million kroner. 29-årige Jakhelln har tidligere skrevet den helt selsomme og kritikerroste poesitetralogien «Quadra Natura». Han spiller i to black metall-band, og holder nå på med en doktorgrad i filosofi. Sprenglærd

Med sin mastodont om livet i en norrøn underverden fortjener sprenglærde Jakhelln både pris og penger.

«Gudenes fall» er en eksplosjon av originalitet og – ja – genialitet, lagt i munnen på blant andre gamle Odin. Engang fryktet og elsket, nå fortrengt og overflødiggjort:

«For va jør jei, gudenes gud? Jei sitter på terrassen å filosoferer å røyker siggaser, for svartifaen».

Aller først språket: Jakhelln bruker et skriftlig-muntlig som skal vise en språklig kollaps. En idé en allerede kunne finne hos Axel Jensen, men også nylig i Sturle Brustads debut «Anarchy in Åmot». Og selvsagt hos kanonen Øivind Rimbereid. Verken i stil eller tematikk innbyr boka til avslappende koselesning. Det er som å lese et språk du bare vagt kjenner til.

Men merkelig nok, etter noen titalls sider ble i hvert fall jeg hekta. Her er humor, rytme og språklig oppfinnsomhet, i noe som på et eller annet skrullete vis gir mening.

Handlingen foregår i Underheimen. Dit ble de norrøne gudene fordrevet da Norge ble kristnet for 1000 år siden. Her lever gudene sine små liv, og underholder seg som best de kan. Blant annet med «bloball», en bal «jort a oksesjinn å fylt med saueknoker». Odin selv styrer i Underheimen. Som familiefedre flest har han problemer med barna. Et av de mange bibelske temaene her er det Kain og Abel-aktige forholdet Odin har til sine sønner. Han savner den høyt elskede Balder, som er død. Og han overser sønnen Sigmund. Ellers er har Odin som manneguder flest. Han knuller gjerne sin kone Frøya («Frøya opp å Frøya ne, Frøya att å Frøya fram!»).Et oppkomme
«Gudenes fall» er et oppkomme av absurditeter og hverdagsligheter, krydret med lange filosofiske utlegninger fra grekerne og romerne via «Nitsje» til «Sapfes» ekstreme pessimisme. Den helt selsomme blandingen av norrøn mytologi, black metal, Wagner og Nietzsche kan virke noe betent.

Spesielt når det kommer politiske utlegninger som «I Overheimen har di smarteste valkt ikke å forplante sei, mens taperne befolker jora å legger den unner sei (…) Mot bedre vitene sjiter di ut horde på horde me unnerernærte barn, å når di uunngåelie katastrofene banker på døra, sykdom sult å borgerkirg, ja, da må rotteyngelen få jelp (…)» Men også germanerne får sitt, i en fryktelig torturscene fra en konsentrasjonsleir «så sjønnt germansk er de i sin entydie grusomhet».

Kunnskapspenn

Det som er mest imponerende med Jakhelln er hans utrolige kunnskapspenn. Liksom Ture Erik Lund sjonglerer han suverent mellom såkalt høy og lav kultur.

Boka er blant mye annet en science fiction-aktig «Gøtterdemmerung» om Ragnarokk. Her er henvisninger til alt fra Geir Tveitt, «blækk føkking sjittmettell» og Råbbi Williams. I siste del får ei en slags omvendt «Divina Commedia» der dvergen Hornbore stiger opp til Overheimen, via Island. Dvergens teknologisk skapte halvmennesker fortrenger menneskene, og lager en republikk à la Aldous Huxley. Her er bionter og hobbiter i en Tolkien-aktig kamp mellom det gode og onde.

Ekte vare
Selvsagt går det an å spørre hvor fruktbart det er å skrive om norrøne guders hevn over menneskene, og jeg må innrømme at jeg falt litt av mot slutten. Det har muligens også med at jeg aldri helt har blitt fortrolig med science-fiction. Likevel er det ikke tvil om at dette ekte vare.

Foruten å lese denne boka, anbefaler jeg en klikk på denne helt selsomme forfatterens hjemmeside: Lukk øynene og lytt. Mulig du som jeg blir hekta på blækk føkking sjittmetell.