Originalt på grensen

Helen DeWitt beveger seg helt på grensen av det litterært tillatelige i denne originale, men likevel tidsriktige, mastodonten av en roman.

«Den siste samuraien» handler om Ludo som leter etter sin far. Inspirert av Akira Kurosawas film, som ifølge Ludos intelligente, vakre, men noe suicidale mor er et mesterverk, oppsøker han mulige fedre for å utfordre dem. Heriblant en nobelprisvinner, en maler og en revolusjonær som alle «hver på sin måte (er) berømte, mektige og mangelfulle» (sitert fra den malplasserte bokklubbaktige baksideteksten som står i skrikende kontrast til DeWitts egen tekst, som nettopp er blottet for slike klisjeer).

Mye humor

Sentralt i boka står forholdet mellom Ludo og hans mor, som fortvilet forsøker å «normalisere» sitt geni av en sønn. Og her er mye humor idet guttungen på fire forsøker å skjule at han leser klassikerne på originalspråket, lærer seg tjue forskjellige språk og sysler med kompliserte naturvitenskapelige teorier.

Romanen er spekket med henvisninger, side opp og side ned med uforståelige matematiske formler, arabiske og japanske tegn, parallelloversettelse av «Iliaden» og sider med avskrifter fra etymologisk ordbok. Og et utall setninger som «oktokaiogdoekontasyllabisk teaasreskaiogdoekontasyllabisk ENENEKONTASYLLABISK». DeWitt går langt i å utfordre leserens toleransegrense - og da paradoksalt nok i et forsøk på å gjenfinne en slags sannhet eller etnisitet, bl.a. med et utall henvisninger til universalspråket matematikken.

Ornamenter?

Personlig synes jeg nok at denne boka blir noe maniert med de mange uforståelige sidene, som gjør at jeg, som den utålmodige leser jeg er, synes det er en frustrerende roman å lese. Men dette er selvsagt DeWitts hensikt - og det går jo an å se disse sidene som rene illustrasjoner eller snarere ornamenter. Originaliteten er vel også noe diskuterbar der hun «tretter» oss lesere med faktaopplysninger og lange sitater fra film og klassisk litteratur. Hvor intelligent og eksklusivt det enn er, i passasjer fungerer det bare som fyllstoff, og er etter min - kanskje noe tantete - mening litt «juks» rent litterært.

Likevel er denne umulige boka en stor leseropplevelse med sine mange fantastiske enkelthistorier og innblikk i enkeltskjebner, det elegante språket, de imponerende faktakunnskapene som i og for seg er interessante og ikke minst den befriende humoren eller snarere tragikomikken.

Cathrine Krøger