Oslo: En by full av gater som ikke virker, på ubestemt tid. Foto: Roald, Berit / NTB Scanpix
Oslo: En by full av gater som ikke virker, på ubestemt tid. Foto: Roald, Berit / NTB ScanpixVis mer

Veiarbeid:

Orkesteret i Basel

I Basel får man se hvilke muligheter som åpner seg når veiarbeider organiseres som en symfoni.

Kommentar

Om kvelden går vi rundt i sentrum og hygger oss. Basel er en vakker by med et blodrødt rådhus, trikkeskinner og utekafeer. Pene små torg og skjeve middelaldersmug. Slake og bratte bakker stiger opp fra elvebredden der Rhinen strømmer friskt forbi.

Morgenen etter er ikke byen til å kjenne igjen. I løpet av natta er det satt opp gjerder og sperringer over alt rundt rådhuset. I alle gatene som fører ned mot sentrum står det oppmarsjert tunge kjøretøyer: hjullastere, gravemaskiner, bulldosere, dampveivalser. Arbeidet er i full gang. Trikkeskinner løftes bort, brustein samles sammen, asfalt hakkes opp. Det kryr av arbeidsfolk, fra mange firmaer.

En plakat gir informasjon om hvilke arbeider som gjøres og av hvem. Myndighetene beklager ulempen dette medfører, men lover at det hele ikke tar mer enn to uker til sammen. På bare to uker skal alt arbeidet altså være utført, og byen tilbakeført til det gamle. To uker!

Sveitsere er jo kjent for klokker og presisjon. Ofte er det en negativ klisjé, gjerne brukt for å vise hvor pedantisk og livsfiendtlig fjellfolket er: Kjedelige roboter som lydig utfører sine oppgaver. Men det virker.

Den enorme prosessen på torget er orkestrert til minste detalj, som om arbeidsstyrken er et symfoniorkester som avspiller et komplekst verk med mange stemmer. Slik minimaliseres ulempene. Musikantene står klar tidlig om morgenen, med alle sine maskiner og instrumenter. De vet hva de skal gjøre og de vet at det skal skje i takt.

I min by, Oslo, er det annerledes. Her møter vi en mengde små ensembler som holder på litt for seg selv, på mange steder samtidig. Byen er full av gater som ikke virker, på ubestemt tid. Lite informasjon blir gitt om hvilke arbeider som gjøres, hvorfor og av hvem. Når det oppgis en tidsramme, kan den sprekke med flere år, som i Bogstadveien.

Gata der jeg bor i Oslo sentrum er en brolagt, beskjeden gate som de siste årene er blitt stadig mer vandalisert, på så mange måter. Brusteinene ligger hulter til bulter, søppel flyter rundt returpunktet, ugras og spirer gror inn fra alle kanter.

For tre uker siden kom det opp provisoriske parkering forbudt-skilt i plastposeform langs hele den siden av gata der biler kan stå. Det skulle arbeides i gata. Bilene forsvant, ingenting skjedde. Så en dag kom det et par mann og gravde noen hull. Noe skulle trekkes i rør mellom to, tre kummer. Kanskje fiberoptiske ledninger? Vi må bare gjette. Etter et par timer var de ferdige.

Tre uker etter står fortsatt parkering forbudt-posene og blafrer i vinden. Arbeidet med å gjenopprette veidekket er ikke påbegynt. Ingen informasjon, ingen tidsramme, ingen parkering. Ikke noe orkester, ingen musikk. Ah, Basel.