Orkestral balansekunst

Rutinemessig Grieg i verste forstand, fra skotsk nasjonalorkester

CD: Timingen er utrolig dårlig for utgivelsen av HÅVARD GIMSE s siste plate på Naxos. Å være norsk pianist og gi ut Griegs a-moll, like etter at Leif Ove Andsnes og Mariss Jansons har sanket det som finnes av lovord for samme verk på EMI, er i beste fall korttenkt.

Å gi ut en innspilling som plasserer seg blant de tretten på dusinet, er hakket verre. Og det er synd for Gimse, som er etlet til noe mer.

For det er ikke Gimse som trekker ned, men

orkestret, Royal Scottish National Orchestra under Bjarne Engeset. Det låter som et plateoppdrag på rutine, ikke bemerkelsesverdig i noen retning. Da hjelper det lite når Gimse gjør det han kan for å gi andresatsen en poetisk vri, med et anslag som hadde fortjent oppfølging.

For orkesterklang er følsomme saker, og krever i tillegg til gode orkestre dirigenter som kan og vil. Det har kommet Hector Berlioz til gode i det siste.

Russiske VALERY GERGIEV har fått fot i Wien, og videreutvikler sitt forhold til Wienerfilharmonikerne i en innspilling av «Symphonie Fantastique» på Philips. Det er et fabelaktig verk når det tas hånd om av musikere som virkelig tror på Berlioz' prosjekt: å spille slik at historien i verket springer spill levende ut av selve musiseringen.

Slik var nemlig Berlioz' fikse idé. En gang iblant lykkes han med den på podiet.

Som her i fortellingen om kunstnerens feberfantasier, der vi også noterer at Gergievs legendariske russisk temperament, som satser alt på øyeblikkets inspirasjon, har sans for instrumental perfeksjon i tillegg. Resultatet er briljant og medrivende, på samme tid.

PIERRE BOULEZ tar oss med til en Berlioz i det mer raffinerte hjørnet, sammen med sitt favorittorkester fra Cleveland. Det dreier seg om sangsyklusen «Les Nuits d'été», men først og fremst om komponistens mesterverk, det stort anlagte «Roméo et Juliette».

Berlioz' begeistring for Shakespeare var grenseløs, til like med de fleste andre romantikerne. Her lar han seg inspirere til å skape noe desidert nytt, en såkalt koralsymfoni, der sangsolister og kor legges til symfoniorkestrets instrumentale ressurser for å fortelle Shakespeares legendariske drama med musikalske midler. Han drar veksler på alt klanglig raffinement som fransk orkestertradisjon kan varte opp med. Derfor får vi ikke en fargesterk og effektfull gjenfortelling, men et klanglig raffinert, til tider nesten kjølig orkesterverk som får det store kjærlighetsdramaet til å gløde og funkle.

Boulez og orkestret overgår seg selv, med hver nyanse distinkt og skinnende klar, sammen med et grep om helheten som kan få deg til å miste pusten.