- Orket ikke lese boka

Trygve Hegnar sier han ble dårlig av å lese biografien om seg selv, det ble for nært og altfor personlig.

Kapitals portrettskribent Niels Chr. Geelmuyden har skrevet sjefen Trygve Hegnars biografi, og Hegnar ville ikke blande seg inn i teksten. Så det fikk han en venn og jurist til å gjøre.

Og for å være helt sikker fikk Hegnar også skrevet kontrakt med sin biograf. Og kontrakten holdt: Biograf Geelmuyden måtte stryke tre sider fra manus. Det som står igjen fikk likevel VG til å slå opp «Hegnars private tragedie» på topp av sin førsteside i går.

- Jeg var dypt ulykkelig i går. Jeg må få si det. Jeg har aldri vært i nærheten av å føle noen tragedie eller noe tragisk i mitt liv. Jeg har hatt et godt liv, et slitsomt, men spennende liv, og jeg mente vinklingen var feil. De konfliktene de tar opp, det med foreldrene mine, det følte jeg aldri som en tragedie. Selvsagt er det bedre i familier der barn og foreldre har det godt sammen, men jeg fant en annen arena isteden.

- Du forteller i boka om den ene gangen du snakket med faren din om forholdene hjemme, og hvordan du aldri ville hjem til din mor som var alkoholiker, og så svarer han: «Du aner ikke hvor mange filmer jeg har sett på Frogner kino.»

- Ja. Tung samtale, det. Han flyktet, og vi andre flyktet. Det var en familie i oppløsning. Han hadde jo aldri gitt noe uttrykk for at noe var galt, at han var pint og plaget også. Det var den eneste gangen vi noen gang har snakket om noe slikt.

- Orket ikke å lese

- Hva syns du om selve biografien?

- Jeg har fått lese mesteparten, men jeg orket ikke å lese den, for å si det rett ut.

- Hvorfor ikke?

- Nei, jeg ble dårlig av det. Så da ba jeg noen venner om å lese den. Jeg sa det ble for vanskelig for meg. Og for hardt.

- Hvorfor er det så vanskelig å lese?

- Det er for nært mitt liv og altfor personlig, og jeg hadde sannsynligvis sagt altfor mye. Jeg snakket om min mor og hennes alkoholisme på fjernsyn for noen år siden, og da måtte jeg svare nå også. Jeg skulle nok ikke sagt noe til å begynne med.

- Men er denne biografien autorisert, eller er den uautorisert?

- Det er et veldig godt spørsmål. Som det framgår i boka, var jeg veldig imot den. Det skyldes min generelle holdning. Jeg har ikke så veldig sans for at folk på tjue eller tretti år skriver sine biografier.

- Er det så gammel du føler deg? Tjue eller tretti?

- Ja, i denne sammenheng gjør jeg det. I forhold til at jeg har mye ugjort, føler meg sprell levende og skriver ledere hver dag. Og det er ikke fordi jeg må av økonomiske grunner.

Spillende journalist

Trygve Hegnar begynte som journalist i Dagbladet. Han dekket håndball - og det samtidig med at han selv var håndballspiller på elitelaget Arild - også kamper han spilte selv.

- Det var noen kamper jeg skrev om hvor jeg også deltok, men da var jeg veldig forsiktig. Det høres rart ut nå, men det var aldri noe snakk om noe problem for Dagbladet at jeg spilte selv. I ettertid ser jeg jo at det var ganske snålt. Men jeg lærte hvor vanskelig det var med overskrifter, og om å finne det journalistiske poenget, det som var selve storyen. Det var en hard skole.

- I 1971 startet du Kapital og brukte opp hele døgnet, i sju år og ett ekteskap, på å bygge det opp.

- Ja. Ingen trodde på det. Det var to ting: Ikke så de behovet, og ikke ønsket de det. Jeg så det var en journalistikk som ikke fantes. Dagbladet og VG hadde ingen økonomiske journalister, Aftenposten knapt noen. Men DnC nektet meg kassakreditt på 50000. Jeg er fornærmet den dag i dag.

- Og så ertet du deg raskt opp i opplag?

- Ja, jeg ertet næringslivet nok til at de ble interessert, og så steg opplaget jevnt. Jeg hadde jo ikke penger til reklame. Jeg gikk rundt og brukte Aftenposten-bud til å levere bladene.

- Du bestakk dem med femti kroner?

- Jeg tror de fikk tjue. Jeg hadde ikke penger, ikke kontor, ikke ansatte, jeg jobbet fortsatt i Sporveien. Det skulle ikke gått. Kapital var ikke noe strålende produkt, men de andre var så veldig dårlige.

- Utslitt

- Du brukte syttiåra på å dekke norsk næringsliv, og så brukte du åttiåra på å prøve å kjøpe det opp?

- Jeg prøvde jo ikke å kjøpe alt, da, men slik ble det oppfattet. Det ble for mye. I ettertid var det en fryktelig tid. På slutten av åttiåra var jeg utslitt. Jeg skjønte at jeg ikke kunne redde hele det norske næringsliv, at jeg ikke var flink nok til det. Da jeg startet Finansavisen i 92, var det en konsekvens av at jeg valgte journalistikken.

- Du sa opp jobben som næringslivets Messias og tok opp igjen jobben som djevelens advokat?

- Ja det kan du godt si. Faktisk. Sånn følte jeg det.

- Når man leser boka, virker det som du har fått deg uvenner gjennom din redaktørjobb - og mistet venner gjennom dine næringslivs-engasjementer?

- Kanskje. Det er en floskel, men det koster å være en uavhengig pressemann og en uavhengig sjel i et lite land som Norge. Det folk ikke skjønner alltid, er at det er et vanvittig lite næringslivsmiljø i Norge. De fleste bor omtrent rundt meg hjemme, ikke sant. I løpet av et par, tre år må Finansavisen skrive om dem alle.

- Bare én sjanse

- Hvorfor virker det som om vennskap over tid og penger er uforenlige størrelser?

Lang pause.

- Fordi penger i næringslivet ofte gjør at folk glemmer prinsipper. Og ærlighet.

- Si meg, hvis du har valget mellom en time ekstra på jobben eller en time ekstra med dine to barn, hva foretrekker du da?

- Jeg velger ikke. Jeg går hjem hver dag mellom fire og fem, men så står jeg opp for å jobbe mellom fem og halv seks. Søndagene løser jeg det ved å leke med ungene før og etter jobben. I ferien løser jeg det ved å stå opp halv seks, jobbe til halv ni - og så vekke ungene til frokost. Jeg vet jeg giftet meg og fikk barn så seint at jeg nå har bare én sjanse.

Samler

- Det er en historie om sønnen din i boka, om hvorfor du måtte på jobben?

- Ja, og jeg prøvde å si sånn som man sier, at jeg måtte på jobb hvis vi skulle ha hus og mat og bil og sånn. Da så han på meg og sa: Pappa, vi trenger ikke en bil til. Det var ganske godt svart.

- Du har fire Jaguarer?

- Jeg har ikke det. Jeg samler på gamle hus. Og biler. Og båter. Sånne jeg går rundt og klapper på. Det er ikke sånt jeg kjører med.

- Hadde det ikke vært mindre plasskrevende med frimerker?

- Jo, det har sønnen min nettopp begynt med. Det er enklere.

- Hva er blitt annerledes på 30 år?

- Jeg føler at jeg jobber likt i dag. Jeg er blitt litt klokere, men samfunnsengasjementet er det samme. Jeg prøver å få folk til å forstå at for meg er alt likt, men det skjønner de ikke. Jeg syns jeg har havnet i et merkelig univers.

- Det er vel en klar forskjell, sånn omtrent to milliarder i forskjell?

- Ja det er klart. Det er den store forskjellen. Jeg gjør det samme, men rundt meg er alt blitt så mye større.

Trygve Hegnar var lenge nær venn med Odd Nerdrum. Men vennskapet skar seg da Hegnar hjalp Nerdrum å kjøpe et hus Mette Heyerdahl, Jens P. Heyerdahls første kone, hadde arvet fra sin mor.

- Er historien om Odd Nerdrum korrekt?

- Det er den. Mette ville ikke selge, fordi moren ikke hadde likt Nerdrums kunst. Hun var prinsippfast. Jeg måtte legge meg ned på kne og be for Odd, gang på gang. Til sist ga Mette og Jens seg, på betingelse av at de skulle få bygge hus til seg og barna på nabotomta. Selvfølgelig sa jeg, og det sto i kontrakten.

Ikke før var huset på plass, og han hadde fått installert seg med samboer og sånn, så sa Odd nei til nybygg! Jeg fikk jo sammenbrudd, for jeg var mellommann og skulle ordne at alt ble ryddig. Men Odd nektet, han sa bare: - Nei, det bare er sånn. Da sa jeg at hvis han ikke trakk klagen, ville jeg sende tilbake alle hans regnskapspapirer. Det kom ikke noe svar, og jeg sendte en varebil. Det var en utrolig skuffelse, en nedtur av dimensjoner. Vi var nære venner. Jeg skjønner det ikke den dag i dag.

JOURNALIST: Jeg har et godt liv. Slitsomt, men spennende, sier Trygve Hegnar, godt fornøyd med at han har bestemt seg for at det er journalist og redaktør han er og skal være.