Orklas gruveskatt

Brekke rir både fiksjonens Pegasus og virkelighetens arbeidsgamp.

BOK: I de seineste ti åra har Toril Brekke spesialisert seg på historiske romaner, og hun har etter hvert fått et godt tak på sjangeren. «Bergskatt» skiller seg ut fra de foregående ved at den har et bedriftshistorisk utgangspunkt. Men som i de foregående står også her ulike familierelasjoner sentralt.

Romanen er skrevet i anledning 350-årsjubileet til Løkken verk.

I 1654 ble det ved en ren tilfeldighet funnet malm i Meldal. Forekomstene viste seg å være drivverdige, og på kort tid gjennomgikk det spredt befolkede bondesamfunnet store forandringer.

Skurkene

Fra nært og fjernt kom det tilreisende som ble knyttet til gruvedriften. Flere i lokalsamfunnet fikk også arbeid i gruvene, og bøndene ble pålagt ekstraarbeid med kjørsel og kullbrenning.

Et gruvesamfunn oppsto - med nye standsskiller og nye motsetninger og konflikter - bønder mot gruveslusk, arbeidere mot gruveledelse, lokal direksjon mot fremmede partisipanter. De siste er romanens hovedskurker, opptatt som de oftest er av suge til seg så mye og hurtig profitt som mulig.

Gjennom århundrene hadde bergverket sine opp- og nedturer. Likevel pågikk driften kontinuerlig til henimot slutten av 1980-tallet, da det ble klart at det ikke lenger var profitt nok å hente ut av det som fortsatt lå skjult i berget.

Orkla opp av asken

Men bedriften var ikke tømt for kapital, og ved hjelp av diverse kloke oppkjøp, investeringer og andre transaksjoner reiste storkonsernet Orkla seg som en fugl Føniks opp av asken.

Skatten som berget hadde rommet, oppsto i ny form i medie-, nærings- og nytelsesmiddelindustrien. Historien om det moderne Orklas eventyrlige suksess torde være velkjent for enhver som bare har gløttet i avisene de siste 15- 20 åra.

Brekke formidler denne 350 år lange historien med betydelig innsikt og fortellerglede.

Men går man til lesningen av boka i den tro at det er en dokumentarroman, vil man bli skuffet. Som forteller rir forfatteren to hester - fiksjonens Pegasus og virkelighetens arbeidsgamp.

Selv om Brekke tar utgangspunkt i faktiske historiske forhold, er det styrende prinsipp romanens særlige estetikk, med den totale dikteriske friheten som dette innebærer.

Som for eksempel hos Walter Scott består persongalleriet av en salig blanding av oppdiktede og faktiske historiske personer. Med unntak av noen fra den stedlige ledelse er de siste skildret med en viss kjølig distanse. Selv om de er viktige for handlingen, er de ikke viktige i handlingen. De er bipersoner, mens hovedpersonene er skapt av Brekkes fantasi. Så godt som alle disse er knyttet til to slekter, en gruve- og en bondeslekt, med et felles opphav som fortaper seg i mytens og den dunkle fortidas dyp - en hekseaktig innfødt kvinne og en tilreisende irlender.

Ikke helt enkelt

Det er medlemmer av denne slekta som finner skatten, og knyttet til funnet og slekta er et par gjenstander - et kors og en bergstav - som rommer hemmeligheter det ikke er lett å bli klok av. På dette vis har Brekke lagt elementer fra myte, sagn, eventyr, folkevise og annen folklore inn i en fortelling som for øvrig rommer mange realistiske trekk. Således vitner teksten om at forfatteren har satt seg godt inn i alt som har med gruvedriften å gjøre.

Det er ikke en helt enkel balansegang Brekke har begitt seg ut på i «Bergskatt» - mellom fiksjon og dokumentasjon, romantikk og realisme, folklore og sosial tendens.

Denne kombinasjonen kommer også til uttrykk språklig i en veksling mellom en tilstrebet prosalyrisk stil og en mer nøktern redegjørelse for faktiske forhold - en veksling som ikke alltid forekommer meg like vellykket.

Alt i alt har forfatteren likevel kommet rimelig godt fra den oppgaven hun har satt seg. Folk med tilknytning til Meldal eller Orkla industrier bør ha løst sine julegaveproblemer allerede nå.