Ormen lange

«Gåten Ragnarok» er et stykke smidig spenning med et overdådig skrømt i sentrum.

FILM: Det var ikke et øyeblikk, eller et tiår, for tidlig. Den rike, norrøne mytologien har ventet, tålmodig og lenge, på at noen skal bruke den som stemningsskapende kjerne for et durabelig actioneventyr.

«Gåten Ragnarok» er slik sett et etterlengtet stykke sjangerfilm, der amerikansk inspirasjon, tydeligst fra «Indiana Jones»-filmene, møter finnmarksk furuskog og tusen år gamle myter. Fin og familievennlig dramatikk følger, akkurat passe farlig. Men så kunne man kanskje forventet enda litt mer.

Dempet Hagen
Enkemannen Sigurd (Pål Sverre Hagen) er arkeolog og alenefar til to, og strever med å være tilstrekkelig til stede på begge arenaer. Han bærer også på noen vidløftige teorier om at Oseberg-skipet en gang tok vikingene helt til Nord-Norge, og når kumpanen Alan (Nicolai Cleve Broch) finner en runestein som tyder på det samme, begynner Sigurd straks å pakke sekken og prøve å overbevise ungene om at Finnmark er et like attraktivt feriemål som Syden.

Hagens dempede spillestil er, som så ofte, en god vaksine mot sentimentalitet. Dynamikken mellom faren, den skuffede tenåringsdatteren (Maria Berglyd) og den diplomatiske sønnen (Julian Podolski), begge svært dyktige, er morsom og spretten, og med en undertone av delt tap.

Illevarslende
Men her blir det - klokelig - ikke dvelt ved denslags. I stedet blir det møte med en vakker eventyrer (Sofia Helin) og en knurrende kjentmann (Bjørn Sundquist), og flåtepadling ut til en øy i et tjern som skjuler en hemmelighet med skarpe tenner.

Det bygges godt og illevarslende opp mot konfrontasjon - klukkelyder, ringer i vannet og et perspektiv nede fra havbunnen bebuder at en svømmedyktig fare finnes og nærmer seg, og på det tidspunktet den åpenbarer seg, er våre helter strandet på øya uten ferdselsmuligheter, omkranset av et vått element som eies av den ukjente fienden.

Savner leksikon
Bortsett fra denne skjellete overdådigheten har «Gåten Ragnarok» noe nesten spartansk over seg. Uttrykket er nøkternt, rollegalleriet lite, relasjonene mellom dem fint antydet. Båndet mellom foreldre og barn er et tema som binder det hele sammen og gir filmen et hjerte. Men så savnes det litt mer å bite i, både for beist og publikum. Hedin og Cleve Broch burde fått flere trekk og mer å spille på. Og savnet etter kontekst, en innsmuglet leksikonartikkel, et foredrag om bakgrunnen for det som skjer, føles stadig sterkere.

«Gåten Ragnarok» trekker veksel på myten om Midgardsormen, som, som så mange av historiene fra åsatroen, er bloddryppende og besnærende. Men denne nevnes bare såvidt, i en bisetning mot slutten av filmen. Unødig mye blir hengende i luften. Her og der er også klippingen og korrespondansen mellom aksjon og reaksjon noe ujevn.

Smidig
Men den enkelte familie eller vennegjeng som er ute etter et stykke lett, smidig spenning, som underholder uten å være selvhevdende, kan trygt kjøpe billetter til «Gåten Ragnarok» sammen med popcornet. Det bør kanskje ta med i betraktningen at barna kan komme ut på den andre siden med en ny skepsis mot ormer og nordlendinger.