Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ørnas glideflukt

Som «ørna blant partiene» har Ap flydd høyere enn andre partier og fra sin luftige posisjon sett hvor velgerne er i landskapet, skriver Stein Aabø.

Statsminister Jens Stoltenberg oppsummerer Aps første 125 år.
Foto: Holm Morten / SCANPIX
Statsminister Jens Stoltenberg oppsummerer Aps første 125 år. Foto: Holm Morten / SCANPIX Vis mer

Arbeiderpartiets 125-årige historie er på mange områder synonym med Norges historie i samme tidsrom: Flukt fra landsbygda. Industrialisering. Klassekamp. Klassesamarbeid. Demokratisering. Velferdsstat. Kvinnefrigjøring. Internasjonalisering. Utdanningsrevolusjon. Integrering av innvandrere.

I de første tiåra etter stiftelsen 21. august i 1887 var partiets politiske rolle beskjeden. Men det endret seg utover i mellomkrigstida da partiet fikk stadig større oppslutning fra en voksende arbeiderklasse. Det resulterte i betydelig parlamentarisk makt. I 1935 maktet Ap å danne regjering gjennom det såkalte kriseforliket med Bondepartiet. (Også den gang næret partiet seg av en krise). Det samme året inngikk Ap?s nære samarbeidspartner, LO, hovedavtalen med Norsk Arbeidsgiverforening. Begge parter innså at de hadde klar interesse av samarbeid framfor konflikt. Og siden har ingen klart å bli kvitt verken Ap eller LO. Snarere er vi alle blitt sosialdemokrater.

Einar Gerhardsens 20-årige epoke etter krigen tæret imidlertid på velgerflertallets tålmodighet. Man ville ikke lenger leve i en norsk ettpartistat og stemte inn Per Borten i spissen for fire borgerlige partier ved stortingsvalget i 1965. Så kom striden om norsk medlemskap i EF/EU. Den sprengte Borten-regjeringen, splittet Arbeiderpartiet og hele det norske folk. Folket var opprørsk på et mangfoldig og sprikende grunnlag. Ap fikk ikke tak i ungdommen i Trygve Brattelis tid. Ungdommen var både mer radikal og konservativ enn Ap. Partiet var liksom ikke noe for «the best and the brightest». Ap var sidrumpa. LO var et gubbevelde. «Alle» samfunnsforskere var SV-ere. «Alle» klubbtillitsvalgte i industrien var ml-ere. Og så kom høyrebølgen på begynnelsen av 80-tallet, med Willoch i spissen for den norske fløy, mens Thatcher knuste fagforeninger i Storbritannia og Reagan kjeppjagde sivile flygeledere i USA.

Markedsliberalismen hadde vind i seilene. Men Ap tok den opp i seg og forklarte det med at «markedet er en god tjener, men en dårlig herre». Ethvert partis utfordring er å vinne velgere og holde på dem. Uten velgere, ingen makt. Men velgere er bevegelige mål. Mange av dem er troløse og historieløse. De er opptatt av de nære ting, av seg selv og sine. Arbeiderpartiet er tuftet på kollektivet, på fellesskapet. Velgerne dyrker det individuelle. Hvis Arbeiderpartiet hadde forblitt revolusjonært, ville det aldri fått regjeringsmakt i bondelandet Norge. Hvis partiet hadde fortsatt å være formyndersk, som det var i Gerhardsens periode, ville det også havnet på historiens skraphaug. Hvis det hadde fortsatt å plukke sine ledere fra den mannlige delen av befolkningen, ville kvinnene stemt på andre. Hadde ikke partiet gjort hederlige forsøk på å inkludere og integrere innvandrere, ville det oppstått nye, sterkere motsetninger. Hadde ikke partiet holdt orden på hvor velgerne var, ville det selv forsvunnet i rotet. Hadde ikke partiet tilpasset seg, ville det ikke lenger passet.

Vingespennet, oversikten og glideflukten gjør det mulig for troppene å samles med relativt kjekke smil i Folkets Hus i dag. Ap er god til å feire seg selv og sine. Jeg glemmer ikke hva tidligere partisekretær Martin Kolberg valgnatta i 2005 svarte på Dagbladets spørsmål om hvordan han syntes valgkampen var gjennomført. «—.I all ydmykhet kan jeg ikke se at vi har gjort noen feil.». Hans historiske forgjenger i posisjonen, Haakon Lie, var også opptatt av å gjøre tingene riktig, også strategisk. Riktignok skremte Lie mange velgere i partiets ytre venstrekant fra seg, men han beveget partiet mot høyre og plasserte det i en stor sirkel rundt det politiske sentrum. Han fulgte rett og slett etter velgerne og overlot til LO-lederen å få arbeiderne til å følge etter, om enn i sitt tempo.

Handler det så bare om å posisjonere et parti, for å bli 125 år? Selvfølgelig ikke. Partiet må produsere resultater. Det må sørge for velstand og harmoni. Det må skape trygghet. Det må ikke plage folk. Det må følge med i tida. Det må ikke være elitistisk. Det må ikke være vulgært. Det må — uavlatelig — sørge for at alle er med, at den frihet som bare et fåtall kan benytte seg av, ikke egentlig er frihet. Akkurat nå er Erna Solbergs Høyre på enkelte målinger større enn Ap. Hun har fulgt Haakon Lies oppskrift, og beveget partiet dit hvor velgerne er. Det er duket for konkurranse. Vi kan stå foran en mellomperiode med borgerlig liberalisme. Det vil trolig styrke Arbeiderpartiet på lengre sikt. Så rar er politikken.
  

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media