VÆRHANE: Jonas Gahr Støre ønsket i 2015 å ta i mot 10 000 flyktninger, og senest i valgkampen beskyldte han statsminister Erna Solberg for å gjøre Norge til et kaldere samfunn ved å la Sylvi Listhaug styre innvandringspolitikken. Nå i januar gjør Arbeiderpartiet alt de kan for å fremstille seg selv som tøffest i klassen, skriver Roy Steffensen. Foto: Andreas Lekang
VÆRHANE: Jonas Gahr Støre ønsket i 2015 å ta i mot 10 000 flyktninger, og senest i valgkampen beskyldte han statsminister Erna Solberg for å gjøre Norge til et kaldere samfunn ved å la Sylvi Listhaug styre innvandringspolitikken. Nå i januar gjør Arbeiderpartiet alt de kan for å fremstille seg selv som tøffest i klassen, skriver Roy Steffensen. Foto: Andreas LekangVis mer

Arbeiderpartiet:

Ørnen som ble værhane

Arbeiderpartiet lar nå selv den mildeste bris få bestemme retning og utfall av hvor de skal.

Meninger

«Der går folket mitt, jeg må finne ut hvor de skal så jeg kan lede dem» sa angivelig den franske sosialisten Alexandre Auguste Ledru-Rollin en gang rundt 1850.

Det kunne like gjerne vært sagt av Jonas Gahr Støre i dag.

Arbeiderpartiet blir ofte omtalt som ørnen i norsk politikk, men minner stadig oftere om en værhane. Mens ørnen bruker motvinden til å løfte seg høyere opp og fram, lar Ap nå selv den mildeste bris få bestemme retning og utfall av hvor de skal.

6. april 2016 vedtok Arbeiderpartiet kanskje den mest omfattende programprosess et norsk parti har gjort noensinne, som skulle ende med et nytt partiprogram. Sentralstyret utgjorde programkomiteen, og nestleder Hadia Tajik fikk i oppdrag å lede arbeidet, som innebar blant annet at alle personer i hele Norge ble invitert til å komme med forslag, noe 2625 stykker gjorde, og alle stortingspolitikerne var involvert på sine saksfelt.

Det ble utviklet debatthefter og avholdt temamøter i hele landet. Målene var å vise fram Ap som landets mest framtidsrettede parti, og hvordan Ap skulle bygge, utvikle og omstille Norge for framtida. Viktigst av alt, prosjektet skulle forankres i hele partiorganisasjonen. Partiprogrammet ble enstemmig vedtatt 22. april 2017.

Etter valgnederlaget har det vært fascinerende å se hvordan Norges største parti utelukkende bare har ett mål. Å styre. Der i gården stiller man åpenbart ikke til valg for å få gjennomslag for hva man tror og mener er riktig å gjøre, men målet er å administrere det nok folk tror på. Vel så interessant er det å observere at det ikke finnes en eneste kritisk journalist eller kommentator som påpeker dette.

Det er normalt for politiske partier å fornye deler av politikken sin. Det gjøres hvert fjerde år. Det kan skyldes at politiske vedtak gjort de siste årene har framtvunget at man må tenke annerledes, at man har fått ny forskning eller andre gode argumenter, eller at medlemsmassen og tillitsvalgte gradvis endrer seg. Rett og slett at forutsetningene er forandret.

Den eneste forutsetningen som er forandret i Ap sitt tilfelle, er at programmet ikke ga dem regjeringsmakt slik de trodde. Derfor skaffer de seg en ny politikk. Mantraet virker å være at liker du ikke prinsippene og meningene vi tilbyr, finne vi nye som passer.

Ap har nemlig vært befriende ærlig på at siden velgerne ikke likte politikken de tilbød, skal de lage en ny. I et intervju med Klassekampen i desember skisserte partisekretær Kjersti Stenseng en omfattende plan for hvordan partiet skal reise seg. Bare et halvt år etter tidas mest omfattende programprosess, som er godt forankret i hele partiorganisasjonen, har de snudd seg rundt og skal nå utvikle og fornye partiets politikk på innvandring, distrikt og arbeid.

Våren 2015 ønsket Jonas Gahr Støre å ta imot 10 000 flyktninger, og senest i valgkampen beskyldte han statsminister Erna Solberg for å gjøre Norge til et kaldere samfunn ved å la Sylvi Listhaug styre innvandringspolitikken. I november fikk Ap opposisjonen med på å myke opp asylpolitikken i saken om «oktoberbarna», mens de nå i januar gjør alt de kan for å framstille seg selv som tøffest i klassen. Hva de ender med å mene til slutt er ikke godt å vite, nå som partilagene i de fire største byene protesterer på den nye linjen.

I Frp har vi stått på vår linje i innvandringspolitikken i 45 år, også da dette har vært upopulært. Det så vi senest ved lokalvalget i 2015 da et klart flertall både på Stortinget og i folket ønsket en oppmykning, eller da vi for ca. 30 år siden ble møtt med eggkasting grunnet vår strenge innvandringspolitikk. Vi har holdt samme kurs fordi vi mener at vår politikk er den riktige for landet.

Sentralstyret i Arbeiderpartiet presenterte 25. januar i fjor hva et regjeringsskifte med dem ville innebære i skattespørsmål, nemlig en skatteøkning på 15 milliarder kroner, og dette var basert på beregninger fra partiprogrammet som nå var i støpeskjeen og som ble vedtatt på landsmøtet få måneder etter.

Strategien holdt man fast på fram til siste partilederdebatt, men siden velgerne ikke likte denne linjen, valgte man 16. november i fjor å avlyse skatteløftet.

Den nye linjen var en skatteøkning på 4,6 milliarder kroner. Det programmet man trengte inntil 60 milliarder mer i økte skatteinntekter (15 milliarder per år i 4 år) for å gjennomføre, trenger man visst nå bare litt under 20 milliarder ekstra for å finansiere. Ikke særlig forutsigbart og troverdig.

For Frp har alltid lavere skatter og avgifter vært et kjerneområde i politikken. Formuesskatten er et eksempel på en debatt som skaper mye temperatur, hvor vi blir møtt med «skattelette til de rikeste» når vi ønsker å redusere og fjerne den. Det er et argument som går rett hjem hos veldig mange, spesielt når man kan vise til andre ting i samfunnet som trenger mer penger.

Det enkleste som politiker ville selvsagt vært å legge seg på den linjen. Men selv om det er en eneste lang motbakke å jobbe for å fjerne formuesskatten, så gjør vi det fordi vi mener den er en bremsekloss for norsk næringsliv, som hindrer verdiskaping og norsk eierskap.

Å fjerne formuesskatten handler for oss om å trygge arbeidsplassene i små- og mellomstore bedrifter ute i distriktene, og vi står i stormen for det vi tror på uansett hvor mye kjeft vi får.

Politikk handler nemlig om å engasjere seg fordi man tror på noe, og å ha ryggrad nok til å stå for det man mener, selv når det blåser. I Norge ser vi nå at det største opposisjonspartiet er uten retning, og uten noen klar ledelse.

Er det noe som skaper politikerforakt, så er det politikere som alltid skal være enig med siste taler. Det politiske ordskiftet fungerer best når man har politikere som fronter egne meninger, og som har en konstruktiv og pragmatisk holdning til å få ting gjort.

Jeg tror folk respekterer politikere som mener noe, som står for det og som sier det høyt. Jeg tror ingen ønsker å være avhengig av en værhane til å stake ut kursen gjennom en storm.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook