Ørner uten vinger

En blek skygge av fordums storhet.

CD: Eagles definerte den kommersielle country-rock’en på 1970-tallet, med utgangspunkt i pioneren Gram Parsons nyskapende soloprosjekt.

Kombinasjonen av solfylt, lazy California-sound og country-harmonier gjorde dem til highwayenes og parasolldrinkenes Pink Floyd, en supergruppe som sluttet i tide i 1979.

Dårlig parodi

Her er fire av de i alt sju medlemmene som har spilt i Eagles med et nytt studioalbum, «Long Road Out Of Eden», 28 år etter «How Long» (1979) og 13 år etter comebacket med studio/live-albumet «Hell Freezes Over» (1994). Plata er en dobbel-CD, med 20 nye innspillinger. Et album jeg hadde klart meg godt uten.

Verken sound’en, sangen eller komposisjonene har den fjerneste nyhetens interesse. Til tider høres gruppa ut som en dårlig parodi på seg selv. De mest smektende, keyboard-omkransede balladene på denne plata er pinlige i all sin svulmende glatthet.

Gitarklisjeer

Gitarsoloene, vokalharmoniene og samspillet som har vært en av Eagles’ styrker, er bortimot fraværende. Joe Walsh nøyer seg med å vasse rundt i sine egne gitarklisjeer, bl.a. på den 10 minutter lange tittellåten, en kritisk, men pompøs sang om dagens USA – med «arabisk» ørken-intro og dramatisk oppbygning rundt Don Henleys velkjente røst.

Boksen med Eagles’ samlede 1972-1979 er en tidløs skattkiste. Denne plata er en blek kopi som snarest bør graves dypt ned i ørkenen utenfor Los Angeles.