Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ornette og Ola i s torslag

Første Ornette-CD på 10 år er vel verdt ventetida.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: Da Ornette Coleman omsider kunne starte sin kvartettkonsert på Kongsberg Jazzfestival i 2004, ble det fort klart at 74-åringen stadig var en uniktklingende, vital skaperkraft i samtidsjazzen. «Sound Grammar», hans første CD på 10 år, bekrefter inntrykket der den fanger kvartetten i form av et konsertopptak fra Tyskland i oktober 2005.

BESETNINGEN ER SPESIELL: Ornette selv på fiolin og trompet, men først og fremst på altsaksofon; videre sønnen/manageren Denardo på trommer og de to kontrabassistene Greg Cohen og Tony Falanga. Cohen plukker, Falanga stryker, og dette gir ikke bare mye rytmisk og sonisk liv i den mørke delen av lydbildet, men også en effektiv kontrast til Ornettes karakteristisk lyse saksofonspill. Repertoaret er mest nytt (skrevet på Kongsberg?) ispedd en dvelende, bluesy «Turnaround» og frisk «Song X», og låter definitivt Ornette\'sk med klagende blues og fengende små meloditemaer i harmolodisk, lett kaotisk tapning. Det er en form for samspill, et uttrykk som vakte forargelse og indignasjon da Ornette presenterte seg i New York for mer enn 40 år siden; i dag står det som et originalt, viktig og bredt anerkjent bidrag til improvisasjonsmusikken, og med «Sound Grammar» leverer veteranen nok et sterkt argument for sin eksplisitte påstand: «Lydens grammatikk er universell.»

FIOLINIST OLA KVERNBERG (25) har lenge brukt kjempetalentet sitt til å utforske og spille mye annen musikk enn den stringswingen han først ble kjent for. Resultatene har variert, men det står respekt av satsingsviljen, og med «Night Driver» springer han virkelig ut i full blomst. Eminent supplert av bassist Steinar Raknes og trommeslager Erik Nylander leverer han tre kvarters «felejazz» som verden knapt har hørt maken til, i et originalrepertoar der improvisasjonsmusikk fra Myllarguten via Jean-Luc Ponty og «Bitches Brew» til nyss nevnte Ornette klinger med. Tone (r) og fraseringer strutter av vitalitet og autoritet, og med all respekt for Kvernbergs tidligere platebravader er «Night Driver» hans første virkelig originale avtrykk i musikkhistorien. I Bugge Wesseltofts produksjon er dette blitt musisering uendelig mye mer spennende og frittflygende enn hva eksempelvis fiolinistene Nigel Kennedy og Regina Carters siste CD-bestrebelser byr på, så pass på når trioen snart kommer på turné til et sted nær deg etter starten på Blå i Oslo i går kveld.

PIANISTEN JASON MORAN (31) er en av de yngre amerikanske jazzmusikerne som iallfall ikke kan beskyldes for nykonservatisme og sjelløs tradisjonspolering. Med klassisk skolering og bredt kunst- og kulturengasjement opererer han med vide musikalske rammer, og det er knapt tilfeldig at to av de tre bestillingsverkene som fyller hans nye CD er laget i samarbeid med en konseptkunstner og en performancekunstner. Moran og hans trio, The Bandwagon, kan til tider låte som den intellektuelle utgaven av The Bad Plus uten at musikken dermed er spesielt vanskelig tilgjengelig der den spenner fra en søt soloversjon av Carl Maria von Webers «Vuggesang» til blues og gospel. Kanskje er «Artist In Residence» for collageaktig og springende til å være Morans beste CD, men den er likevel et friskt og originalt pust i amerikansk småbandjazz anno 2006.