Orson Welles' noir-triumf

Cineaster med sans for filmer med kultpotensial har hatt en paradisisk uke i hovedstaden, der Oslo Filmfestival under ledelse av Tommy Lørdahl har vært avviklet.

I kveld er det finale med en nyredigert utgave av Orson Welles' mesterverk «Touch of Evil» (1958), filmen som avsluttet den klassiske noir-epoken i USA (1940- 1958) og som av mange betraktes som Orson Welles' mesterverk ved siden av «Citizen Kane».

  • Vi er ved en tollstasjon i Mexico. Hissig beatjazz (Henry Mancini) akkompagnerer en mann som plasserer en bombe i bagasjerommet på en bil. En mann og en kvinne entrer bilen, kjører av sted i retning grenseovergangen til USA. Bilen forlater bildet, og kameraet fanger opp et gående par (Charlton Heston og Janet Leigh), på vei i samme retning. De rusler fram mot tollerne, innhenter bilen som slipper igjennom og skyter fart. Så smeller det, og samtidig får vi filmens første billedskift. Åpningsscenen holdt lenge rekorden som den lengste sammenhengende filmscenen i historien, noe Robert Altman utnytter som bakgrunn for den hyperlange åpningssekvensen i sin egen film «The Player» (1992), der «Touch of Evil» blir drøftet i dialogen.
  • Åpningen er bare en ouverture. Billedmessig er «Touch of Evil» den rene fotoutstilling av tette, innholdsmettede scener (Welles brukte et 18,5 millimeter vidvinkelobjektiv). Det er høytid å se denne nye versjonen, redigert etter Welles' etterlatte notater. Den opprinnelige filmen ble klippet av filmselskapet - også den er i sannhet en glimrende utgave. I den nye er det først og fremst mer av alt; musikk, bilder, klipp, scener. Filmen er på en merkelig måte dvelende og fartsfylt på samme tid, den bæres av noe adrenalinfylt, suggererende, myteskapende og ekte som fikk Frangois Truffaut til å skrive i sin anmeldelse: «Welles er en poet. Jeg anbefaler varmt filmer laget av poeter.»
  • Rollen som den korrupte politimannen Hank Quinlan er trolig den mest skremmende i Welles' karriere: et forspist, fordrukkent, totalt amoralsk og gjennomført korrupt monster. Men Welles gjør ham til et menneske, i glimt får han også fram et element av ulykke. På den måten blir han en enda større jævel.
  • Den nye versjonen skal bare vises på filmklubber. Noen bør sørge for at den også blir vanlig kinofilm.