Orson Welles' radiobilder

Nå i sommer sender Radioteatret /P2 i alt ti hørespill med Orson Welles, og de pendler mellom drama og krim. Det skulle være grunn god nok til å sette av mandagene fra nå og fram til og med 24. august. Det dreier seg altså om originalopptak fra 1930- og 40-tallet.

Orson Welles (1915-85) huskes jo først og fremst for debutfilmen «Citizen Kane» fra 1941 - hans ungdoms genistrek, som han for all ettertid skulle bli konfrontert med, ikke minst når tidene ble trange, hva de som oftest ble.

Han revitaliserte ikke bare en visuell kunstart med den filmen. Da han ankom Hollywood i 1939, var 24-åringen Welles en garvet veteran med epokegjørende teateroppsetninger og en rik hørespillproduksjon bak seg.

Det var nettopp et hørespill som la grunnen til hans enorme berømmelse - som ikke var så rent liten fra før. Allehelgens dag, 30. oktober 1938, sendte CBS-stasjonene Howard Kochs dramatisering av briten H. G. Wells' «Klodenes kamp», om en invasjon fra Mars, regi og diverse roller: Orson Welles. Det vakte som kjent ballade over store deler av Nord-Amerika.

Panikk

Alt under direktesendingen fikk Welles og staben vink om å avbryte forestillingen. Panikktelefonene var i ferd med å blokkere sentralbordet i CBS-huset i New York City. Det egget bare showmannen og den drevne illusjonisten Welles: Han visste at hos konkurrenten NBC ville det populære buktaler-showet med Edgar Bergen ta en pause etter omlag tolv minutter - og da lot Orson marsboerne lande. Resten er medie- og radiohistorie.

På filmavisopptak fra -38 forsikrer Welles, med den frommeste mine av verden, hvor utilsiktet det hele var og hvor lei seg han selv var.

«Klodenes kamp», eller «The War of The Worlds», avslutter serien. Det nå 60 år gamle hørespillet fins på både kassett og plate og virker i dag nærmest rørende å lytte til. Men anno 1938, da angsten for en storkrig begynte å gripe om seg og da radioen ennå var et forholdsvis nytt og slagkraftig medium, skrekkslo Orson Welles og hans drabanter millioner lyttere.

Hørespillet om Mars-invasjonen er laget som en serie nyhetsbulletiner som bryter inn i en konsertoverføring fra det fiktive «Hotel Park Plaza» med «Ramon Raquellos orkester». Grepet var Welles' idé, nytt og frekt, og det gikk hjem.

Kynikeren

Sommerserien åpnet med Welles' timelange versjon av «Dracula», første gang sendt 6. mai 1938. Kommende mandag følger «The Shadow: The Tomb of Terror». En figur som «Skyggen» var også velkjent i norske krimblad, bl. a. «Mystikk». Daphne du Mauriers «Rebecca» (sendes 6. juli) ble radiodrama to år før Hitchcocks berømmelige film.

Svartebørshaien og kynikeren Harry Lime ble Orson Welles' mest berømte filmrolle (etter tittelrollen i «... Kane»). Et av hørespillene i den populære radioserien som fulgte filmen «Den tredje mann» (1949), «The Lives of Harry Lime», sendes 10. august.

Orson Welles etablerte seg med nyskapende radiodramatikk siste halvdel av 30-tallet ved å kjøre i skytteltrafikk mellom hørespillstudioene. Han lånte sin velmodulerte og smidige barytonrøst til alle slags roller - han brukte ambulansebil for å forsere New York-trafikken uhindret.

Han var kommet til New York i slutten av tenårene og gjorde seg straks bemerket. «En forskrudd energi strømmer gjennom alt han foretar seg», lød en samtidig vurdering. Han ble først involvert i et føderalt teaterprosjekt, igangsatt for å hjelpe bl. a. arbeidsløse skuespillere. Seinere dannet han Mercury Theatre med den rumenskfødte John Houseman som sjefprodusent.

Sammen ble Welles-Houseman dynamitt. Deres første store teaterbragd var «Voodoo Macbeth» på Lafayette-teatret i Harlem, med Shakespeares drama lagt til Haiti. Welles-Housemans «Julius Caesar», med hentydninger krigsangst og voksende nazisme, ble kalt «den viktigste teaterbegivenhet i USA noensinne».

Howard Koch, som skrev Mars-hørespillet, skriver i sin erindringsbok «As Time Goes By» at bruddet med den velorganiserte John Houseman ble begynnelsen til Orson Welles' lange nedtur: En viktig korrigerende kraft falt ut av Welles' liv og det ble fritt fram for de selvdestruktive impulsene hos den hyperbegavede unge mannen. Det er nå én av mange spekulasjoner.

Mye av Orson Welles' barndom er skjult bak et røykteppe av myter og har voldt biografene besvær: Som femåring skal han ha lært tricks av utbryterkongen Houdini, han drakk angivelig pjoltere som åtteåring. Et avisoppslag fra 1925 omtaler ham som «tegner, poet - og bare 10». Til guttegeniets bakgrunn hørte foreldrenes skilsmisse da han var ni, faren døde få år seinere av sin alkoholisme.

Men fra første stund ble Orson Welles påført genistempel:

«Ordet geni ble hvisket inn i mitt øre mens jeg ennå lå og sutret i babykurven», sa Welles en gang i et intervju, «jeg måtte bli middelaldrende før det gikk opp for meg at så ikke var tilfelle».

RADIODRAMATIKEREN: Unge Orson Welles under en radiosending fra 1938, samme år « The War of The Worlds» («Klodenes kamp») vakte panikk.