Ørum som trussel

MIDTØSTENKJENNER

Arne Ørum tror ikke det er mulig å ønske seg kritiske blikk på Oslo-prosessen og samtidig «slakte» hans bok om samme prosess, slik Ørum mener jeg gjorde i en s.3 kommentar 18. mars. Ørums konklusjon, hoveddebatt 26. mars, er derfor at jeg må finne det truende å «etterprøve hva som gikk galt i Osloprosessen».

Mitt problem med Arne Ørums bok er at forfatteren nettopp ikke ønsker å forholde seg til selve Oslo-prosessen og det som der gikk galt. Arne Ørum har i stedet skrevet ei bok om hvorfor Oslo-prosessen måtte gå galt. Og at det hele måtte gå galt har Ørum tydeligvis ment lenge.

Å sette søkelyset på den norske rollen i Midtøsten er viktig, blant annet fordi Norge, som Ørum selv skriver, «har et moralsk ansvar for Oslo-avtalene». Og Ørums kritikk av «den norske rollen» som hul retorikk utover på 90-tallet er interessant. Min innvending er at Arne Ørum opphøyer norske aktørers egeninteresse til en vesentlig forklaring på at det «gikk galt» med selve prosessen. Det blir for smått i en konflikt med historie som den mellom israelere og palestinere. Ikke minst når Ørum ikke forholder seg til selv det mest grunnleggende hendelsesforløp i Oslo-prosessen. Resultatet er ei bok som «ransaker Oslo-prosessen» uten engang å registrere effekten av for eksempel mordet på Yitzak Rabin eller Arafats fallitt som statsbygger. At Arne Ørums reaksjon på den kritikken er å utnevne seg selv til trussel, og meg til nok en «kronikør» i den norske ansvarsfraskrivelsens tjeneste, får jeg heller leve med.