Anmeldelse:

Oscar-favoritten «La La Land»: Umulig ikke å forelske seg i

Årets filmmusikal er en uimotståelig dropspose.

OSCAR-NOMINERT: «La La Land» har fått 14 Oscar-nominasjoner, et rekordhøyt antall som deles kun med «Titanic» og «Alt om Eva». Ryan Gosling, som spiller i filmen, er nominert til beste mannlige skuespiller, mens hans motspiller, Emma Stone, kan vinne statuetten for beste kvinnelige skuespiller. Vis mer Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FILM: Først og fremst, og på sin egen fortryllende måte, er «La La Land» en drøm; smektende og sjarmerende virkelighetsflukt spikret over en lest som nå om dagen for det meste står og støver ned inne i det filmatiske skomakerskapet. Det er snakk om en fullblods filmmusikal, lagt til et Los Angeles der himmelen er blå, bladene smaragdgrønne og storøyde starlets tripper rundt i en bred kolleksjon nusselige sommerkjoler og bryter ut i livsbejaende sang selv om de er pengelense.

Samtidig er det ikke slik at historien ikke har en oppdatert brodd. Det første møtet mellom skuespillerspiren Mia (Emma Stone) og jazzpianisten Seb (Ryan Gosling) skjer ved at han tuter på henne og kjører forbi, og hun uten å nøle gir ham fingeren. Blandingen er typisk for den nye filmen til vidunderbarnet Damien Chazelle: En herlig hybrid som ikke egentlig lever i fortiden, men trekker veksler på den, diskuterer den, betrakter den med både kjærlighet og distanse.

Kunst og kjærlighet

Ikke lenge etter den hissige forbikjøringen, oppdager Mia og Seb at det ligger en umiskjennelig kjemi og lurer under fernisset av fiendtlighet. De neste to timene prøver de å finne ut av kjærligheten og av kunstnerlivet, som de tørster etter, men som ikke synes å ville slippe dem inn på deres egne premisser. Bortsett fra å synge og danse ganske bra gjør ikke Stone og Gosling noe som er drastisk annerledes fra hva de har gjort i karrierene sine så langt. Men de mestrer en annen krevende kunst: Å ha noe avslappet og slentrende og samtidig inderlig i roller som tross alt oppfører seg radikalt annerledes enn mennesker ute i den virkelige verden; som skal opptre som om det naturlige, det selvfølgelige å gjøre, i enhver situasjon, er å bryte ut i sang.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer