KAOS PÅ SCENEN: Stor oppstandelse på scenen i Kodan Theatre da det ble klart at Warren Beatty hadde fått feil konvolutt - og at det var en annen film enn den som var ropt opp som hadde vunnet. Foto: Aaron Poole / Tampas / Scanpix.
KAOS PÅ SCENEN: Stor oppstandelse på scenen i Kodan Theatre da det ble klart at Warren Beatty hadde fått feil konvolutt - og at det var en annen film enn den som var ropt opp som hadde vunnet. Foto: Aaron Poole / Tampas / Scanpix.Vis mer

Oscar-skandalen var en utrolig tabbe - men den var mer enn som så

Kampen mellom virkelighetsflukten i «La La Land» og den harde realiteten i «Moonlight» gjenspeiler den politiske situasjonen.

Kommentar

Det var kløn av et kaliber som kan få alminnelig hverdagsklossethet, av den typen alle begår med jevne mellomrom, til å virke særs tilgivelig. Noen hadde plassert feil konvolutt i hånden på Warren Beatty, som skulle dele ut den siste og gjeveste Oscar-prisen, den for første film. Forhåndsfavoritten «La La Land» ble ropt opp, og produsentene var langt inne i de tårevåte takketalene og erindringene om inspirerende, døde slektninger da de fikk vite, for åpent kamera, at det hadde skjedd en feil og at det faktisk var «Moonlight» som hadde vunnet prisen for beste film.

Begge filmteam tok situasjonen med bemerkelsesverdig ro og raushet, men skandalen var et faktum, og et stort karriereøyeblikk var spolert, både for de som måtte gi fra seg statuettene de minutter tidligere hadde vært ekstatiske over å få, og for de som overtok dem og bare fikk noen få forvirrede sekunder til å sette ord på opplevelsen.

Det er ennå ikke helt sikkert hvem som skal og bør og kommer til å ligge søvnløs over det som skjedde under Oscar-utdelingen natt til mandag. Men det flaue opptrinnet fungerte på en underlig måte som en parallell til prosessen frem mot selve festaftenen. Lenge hadde den smektende musikalen «La La Land» smittet alle som kom i nærheten av den med sin uimotståelige sødme. Men ettersom Damien Chazelles musikal vant pris etter pris på veien mot Oscar-kvelden, kom det også flere og flere kritiske stemmer, som mente at filmen var for lett og for gammelmodig til å fortjene den tyngste prisen i en tid som er så sterkt preget av politisk kamp og uro. Opp mot virkelighetsflukten i «La La Land» satte kritikerne gjerne nettopp «Moonlight», en øm beretning om oppvekst i et dopbefengt svart nabolag, og filmens triumf i det bokstavelig talt siste minutt gjenspeilet bevegelsen i opinionen frem mot prisutdelingen.

«Moonlights» seier satte prikken over I’en, eller, snarere, fullførte sirkelen i O’en, på en kveld der både de politiske realitetene var sterkt til stede og kritikken mot fjorårets seremoni var ettertrykkelig tatt til følge. Den gang kom en brottsjø av bebreidelser etter at skuespillerkategoriene for andre år på rad var blottet for ikke-hvite skuespillere. I år, derimot, var utdelingen preget av en uttalt bevissthet rundt minoriteters og innreisendes opplevelser.

Det begynte da programleder Jimmy Kimmel sa om president Trump at han egentlig burde takkes, fordi, som han sa, «husker dere hvordan det var i fjor, da det var Oscar som virket rasistisk?». Kimmel la seg riktignok, og klokelig, på en jovial og godmodig tone i de stadige stikkene mot presidenten, i et show som er tenkt å være inkluderende.

Men hele kvelden var en åpenbar og eksplisitt hyllest til minoriteters historie og bedrifter og motstand mot de som var ute etter å så mistanker mot dem. «Hidden Figures», en film om svarte kvinners underrapporterte arbeid for NASA på sekstitallet, fikk et eget opptrinn på scenen der Katherine Johnson, fysikeren som i filmen blir spilt av Taraji P. Henson, ble trillet inn i rullestol til stående applaus. Asghar Farhadi, den iranske filmskaperen som vant Oscar for beste utenlandske film for «The Salesman», ville inntil nylig blitt rammet av president Trumps innreiseforbud — og til tross for suspensjonen av innreiseforbudet valgte han å holde seg hjemme, mens han sendte en erklæring om sin egen motstand mot Trumps politikk. De meksikanske skuespilleren Gael Garcia Bernal erklærte seg som arbeidsinnvandrer og motstander av murer, mens regissørene av «Zootopia», kåret til beste animerte film, understreket at et av budskapene i filmen deres var at toleranse er mektigere enn frykt for andre. Warren Beatty hyllet «frihet og mangfold over hele verden», selv om han kort tid senere sørget for at ingen ville huske noe han sa før den skjebnesvangre konvolutten ble åpnet.

Denne bevisstheten er det mange som har etterlyst i en bransje der både kvinner og etniske minoriteter har strevd med å få spille roller som ikke er stereotype, og med å få penger og armslag til å fortelle sine egne historier. Mange som har følt på at de har måttet oppleve de største historiene i populærkulturen via en hvit, mannlig surrogat på kinolerretet, gleder seg trolig over at deres opplevelse av verden og samfunnet får større plass og anerkjennelse.

Samtidig er ikke den forsterkede oppmerksomheten på minoriteter i filmbransjen helt uproblematisk. Selv om det skjer med positivt fortegn, kan filmer som «Moonlight» og «Hidden Figures» risikere å bli definert av minoriteten hovedpersonene tilhører — altså den afroamerikanske. Hvis bevissthet bikker over i overbevissthet, er det ikke sikkert det er så god balsam for det oppflerrede amerikanske samfunnet. Under presidentvalgkampen snakket den politiske journalisten Molly Ball om hvordan Trump hadde lyktes med å fremstille samfunnet som et nullsumspill, der man måtte hegne om sin gruppes posisjon og beskytte sine egne i en tenkt kamp mot andre grupper med sterke beskyttere. ironisk nok kan en sterk vekt på å fortelle minoriteters og kvinner shistorie fremstå på en lignende måte, som arenaer for kamp på vegne av enkelte deler av befolkningen og på bekostning av andre. Ved å legge vekt på det partikulære i historiene, kan man komme til å fremstille de mange nydelige filmhistoriene som var nominert i år, som mindre universelle enn de faktisk er.

Paradokset ble også synlig da den milde britiske skuespilleren Mark Rylance, som vant prisen for beste mannlige birolle i fjor og derfor skulle dele ut birolleprisen i kvinnekategorien i år, snakket om behovet for «å gjøre motstand uten å hate», og undret på om dette var noe kvinner fikk til bedre enn menn. Den fredsæle uenigheten er virkelig noe det godt kunne blitt mer av nå om dagen — men å knytte denne egenskapen til et bestemt kjønn, virker kanskje ikke så inkluderende at det gjør noe.

Et innslag som på sin side virket etter hensikten, var en serie med intervjuer med filmelskere over hele verden, der de fortalte om hvilke filmer som hadde betydd mest for dem. Av alle talene ga disse beskrivelsene kanskje de beste beskrivelse av hvordan film kan være et universelt språk som suser over geografiske og språklige grenser, og får publikum til å føle seg beslektet med noen som lever helt, helt andre liv enn dem selv. Denne innlevelsen er da også fullt mulig å ta del i både for den som oppsøker «Moonlight» og den som oppsøker «La La Land». Begge er medrivende filmer av visjonære, yngre regissører, som lar publikum kjenne hjertene til hovedpersonene, svarte som hvite, banke som om det var deres eget.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook