MOBILISERTE: Frances McDormand reagerte på sin egen seier ved å ble alle kvinnelige nominerte om å reise seg. Foto: Rob Latour / Shutterstock / NTB Scanpix
MOBILISERTE: Frances McDormand reagerte på sin egen seier ved å ble alle kvinnelige nominerte om å reise seg. Foto: Rob Latour / Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Filmbransjen i opprørsstemning

Oscar-utdelingen: Feil film vant, men McDormand gjorde kvelden minneverdig

Ba alle nominerte kvinner om å bli med på feiringen hennes.

Kommentar

Oscar-kvelden tikket mot slutten da Frances McDormand entret scenen for å ta imot prisen for beste kvinnelige skuespiller, for filmen «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» — og straks gjorde det klart at hun ikke ville ta imot applausen alene. En emosjonell og oppjaget McDormand ba alle kvinner i salen som hadde vært nominert til en av kveldens priser om å reise seg. Deretter oppfordret hun hele filmbransjen til å legge merke til at alle disse var kvinner med historier å fortelle, og bidra til at disse historiene skulle bli fortalt.

I filmen spiller McDormand en konfronterende, hevnende mor. I virkeligheten gjorde hun en inkluderende gest som også skulle vise seg å være riktig så avslørende. For det var jo ikke så mange kvinner som reiste seg som det burde vært. Greta Gerwig, som var nominert til prisen for beste regissør, var bare den femte kvinnen som hadde vært nominert i denne kategorien noensinne.

Samtidig florerer filmbyen av historier om kvinner strever med å få prosjektene sine finansiert, på grunn av den seiglivede overbevisningen om at menns historier trekker flere publikummere enn kvinner. Bevegelsene som nå er i gang, er ikke akkurat for tidlig ute.

Som forventet bar Oscar-utdelingen preg av at året siden forrige prisseremoni hadde vært dramatisk for Hollywood. Filmmogulen Harvey Weinsteins fall, etter tallrike anklager om seksuell trakassering og utpressing og rene overgrep utløste #metoo-kampanjen og førte til at drømmefabrikken måtte rydde i kjelleren. Under fjorårets prisutdeling var Trump en stor, oransje skyteskive for programleder Jimmy Kimmel. I år var Kimmel, som var invitert tilbake, mer opptatt av å sende noen piler mot filmbransjen selv — han påpekte blant annet at Oscar-statuetten var en veloppdragen fyr som holdt hendene der man kunne se dem — og å hylle de som hadde tatt kampen mot overmakten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kvinnepreget ble desto sterkere av at to av filmverdens grandes dames, Jane Fonda og Helen Mirren, delte ut prisen til McDormand, i stedet for fjorårets vinner, Casey Affleck, som selv har vært anklaget for trakassering og derfor valgte å holde seg unna.

Men var den aktivistiske Oscar-seremonien også kvalitetsbevisst? For det meste. Guillermo del Toros «The Shape of Water» ledet heatet før selve kvelden med tretten nominasjoner, og vant to av de gjeveste prisene, for beste regi og beste film. Visuelt er filmen både forførerisk og litt ekkel: Den handler om en kjærlighetshistorie mellom en stum kvinne og en amfibiemann som heller ikke kan snakke, som foregår i et hemmelig laboratorium styrt av myndighetene i den kalde krigens forfrosne gullalder.

Den tilbyr også sin egen vinkling på et av kveldens temaer, nemlig inkludering av grupper som har hatt vanskelig med å få gjennomslag i det konservative og kommersielle Hollywood-systemet. «The Shape of Water» er et tilsvar til femtitallets monsterfilmer, der invaderende, unaturlige skapninger tjente som metaforer på sovjetere og alskens rask. I Del Toros vemmelig-eventyrlige verden er det det fremmede vesenet som er en misforstått helt, og de paranoide amerikanske styresmaktene som er fienden. Meksikanske del Toro fortalte om sin egen innvandrerbakgrunn og hva den hadde betydd for ham i takketalen, og filmen hans kan enkelt leses som et innlegg i debatten der den ene parten vil bygge høyere gjerder og murer mot landet han kommer fra. Dette ble en av bestanddelene i en sending som var sterkt preget av mange av aktørenes ønske om et større mangfold oppe på lerretet. Kanskje pakistansk-amerikanske Kumail Nanjiani, nominert for manuset til "The Big Sick", sa det best: Noen av de beste filmene han vet er av og om hvite menn. Han måtte identifisere seg med dem da han vokste opp, for det var få hovedpersoner som han selv. Derfor synes han ikke det er for mye forlangt at de nå kan gjøre det samme.

Men «The Shape of Water» er, for all sin nitide detaljrikdom, psykologisk sett en enkel film, med tydelige helter og skurker. Det ville kanskje føltes friskere om prisen hadde gått til den psykologiske og sosiale fingerspissfølelsen til regissører som nevnte Gerwig for «Lady Bird» eller Jordan Peele for «Get Out». Også dette er historier fortalt fra ståstedet til fortellere og hovedpersoner som er underrepresentert i amerikansk mainstreamfilm, henholdsvis en overambisiøs tenåringsjente og en svart gutt i selskap med grånende hvite mennesker som hevder å ville ham vel men ikke virker som om de gjør det. I begge tilfeller er det snakk om kløktige fortellere som bevisst bruker etablerte troper og sjangre for å få fram det spesifikke og sårbare i situasjonen til hovedpersonene sine. Begge filmene var blant de beste som ble laget i 2017.

Så hender det også at en pris treffer helt presist. Regissør James Ivory sto bak noen av de høyest elskede historiske dramaene på åtti- og nittitallet, blant annet «Et rom med utsikt», «Tilbake til Howards End», og «Resten av dagen». Men det var først i år 88 år gamle Ivory fikk med seg en velfortjent Oscar, for manuset han skrev til den nydelige og sanselige kjærlighetsfilmen «Call Me By Your Name», basert på André Acimans roman. Ivory levde i 45 år i et kjærlighetsforhold med produsent Ismail Merchant, og de to lagde de berømte filmene sine i nært samarbeid.

Bortsett fra «Maurice» (1987), Hugh Grants gjennombruddsfilm, som handler om en umulig forelskelse mellom to unge, britiske menn fra ulike bakgrunner, behandlet Ismail og Merchant sjelden forhold som liknet på deres eget direkte. Men i fascinasjonen deres for vanskelig kjærlighet i det viktorianske og edwardianske England, følelser som ikke kan leves ut fordi samfunnet bare gjør det for vanskelig, anes førstehåndserfaringen med å måtte holde romantiske følelser skjult for omverden. «Call Me By Your Name» er en åpen og nydelig fortalt kjærlighetshistorie mellom to unge menn, og det var så fortjent at Ivory omsider fikk gullet i hendene.

Men for alle de upåklagelig empatiske og progressive ideene som ble forfektet, er Hollywood seg selv lik. Da Kimmel fikk et lite kompani av de største stjernene til å marsjere over til en nærliggende kino og overraske de sivile publikummerne som så film der, smakte det ikke helt godt. Det er vanskelig å lese stuntet som basert på annet enn en tanke om at møte med en vaskeekte stjerne er noe av det største du kan gi et alminnelig menneske. Både uttalt og indirekte var de som sto på scenen i natt, opptatt av å bygge ned grenser og murer, for kvinner og alle mulige minoriteter. Men mellom filmstjernene og publikummet deres står det fremdeles en terskel så høy at det regnes som prime time underholdning bare at noen er villig til å skritte over den i stiletthæler og avlegge en liten høflighetsvisitt.