Oscar Wildes familiealbum

Merling Holland


DEKADENT: Oscar Wilde er kjent for sin dekadente livsstil - og måte å kle seg på. Han var svært knyttet til denne skinnfrakken som broren solgte da han var i fengsel. 'Den han var med meg over hele Amerika, den var på alle premierene mine, den kjenner meg ut og inn, og jeg savner den virkelig.'


KURTISERT AV WILDE: Sara Bernhardt kom til London med Comedie-Francaise i juni 1879, og Wilde kurtiserte henne i Folkstone med favnen full av liljer, og en sonette for hennes opptreden i Phédre.


Dette portrettet av Wilde ble tatt av Sarony. Det ble antakelig tatt i august 1883, da han vendte tilbake til New York til den ulyksalige oppsetningen av hans første skuespill Vera.

Forord


Wilde-familiens fotoalbum... hadde det vært så enkelt. Joda, det fantes - faktisk hele tre stykker - foruten tre bind med presseklipp, karikaturer av ham selv, samt parodier over forfatterskapet; verken mer eller mindre enn det man kunne vente seg av en forfatter med en så mesterlig evne til å tilpasse seg i rampelyset. Men fogdens menn solgte all seks for femogtyve shilling sammen med alt annet hjemme i Tite Street dagen før han ble stilt for retten første gang. Alt han hadde samlet gjennom tyve glitrende og skandaløse år, hvor han hadde våget å utfordre samtidens selvgode hykleri, ble symbolsk nok frarøvet ham av lovens håndhevere. Jeg forestiller meg at det må ha såret Oscar nesten like mye som å miste alle de signerte eksemplarene og de spesialinnbundne utgavene.
Men tapet av disse bøkene og albumene er en del av familiens historie. Det var slik det måtte gå - det var noe uunngåelig ved hans fall, som i en gresk tragedie. Det var den som førte til at jeg la ut på en oppdagelsesreise som skulle vare i tredve år, hvor jeg fant en bestefar som jeg aldri hadde kjent - først gjennom ordene og nå gjennom bildene. I karikaturene får man et lite glimt av hvordan hans samtidige oppfattet ham; fotografiene fra fotoatelierene gir derimot et bilde av hvordan han selv ville at verden skulle oppfatte ham. Jeg håper at leseren, på samme måte som meg selv, i statene fra brevene vil høre et svakt ekko av hans stemme «i et stoff av brun fløyel og spilt som en cello».


KURTISERT AV WILDE: Sara Bernhardt kom til London med Comedie-Francaise i juni 1879, og Wilde kurtiserte henne i Folkstone med favnen full av liljer, og en sonette for hennes opptreden i Phédre.


Dette portrettet av Wilde ble tatt av Sarony. Det ble antakelig tatt i august 1883, da han vendte tilbake til New York til den ulyksalige oppsetningen av hans første skuespill Vera.

Merlin Holland

Min bestefar ble født i midten av 1850-årene i Irland, som på den tiden var en nasjon med dype arr. En million av landets innbyggere hadde bukket under i sultkatastrofen som varte fra 1845 til 1849, og én og en halv million hadde emigrert i et forsøk på å flykte fra den grusomme hungersnøden. Selv blant emigrantene var det høy dødelighet på grunn av feber og underernæring under reisen. Anti-engelske holdninger dominerte. Selv om de anglo-irske godseierne åpenbart ikke var ansvarlige for potetsyken, ble de betraktet som skyldige støttespillere for den kyniske laissez-faire politikken som ble ført fra parlamentet i Westminster. De gjorde ikke situasjonen enklere for seg ved å eksportere mer korn enn noen gang før til England i løpet av den rekordrike kornhøsten i 1846. Og midt oppe i alt dette, i 1847, døde Daniel O’Connel. Som det første irsk-katolske parlamentsmedlem hadde han stifte en bevegelse for å oppheve unionen mellom Storbritannia og Irland, en brannfakkel for det voksende Englandshatet. Nå ble bevegelsen uten leder på samme tid som den store mengden av sympatisører på grasrotplanet prioriterte å skaffe mat på bekostning av åndelig føde. Resultatet var at bevegelsen sakte men sikkert døde ut. Dødsstøtet kom i 1848, da en militant utbrytergruppe som kalte seg the Young Irelanders ble oppløst etter en mislykket «oppstand» ved Ballingarry. Det hele var en farselignende skuddveksling med politiet, og er bedre kjent under navnet «slaget i enkefru MacKormack’s kålåker». Irland lå nede for å slikke sine sår.
SÅ kan man kanskje spørre hva disse hendelsene har å gjøre med den Oscar Wilde vi kjenner som en urban London-dandy, mannen bak de mesterlige epigrammer og slagferdigheter, og forfatteren av en av de mest vitale salongkomedier i det engelske språk, The Importance of Being Earnest. Den grelle kontrasten mellom livet i Irland etter hungersnøden og det glitrende sosietetslivet i 1980-årenes London, som vi jo uvegerlig forbinder ham med, kunne neppe bli større. Allikevel måtte disse tidlige årene i Irland ha satt sine spor i den unge Wilde som varte livet ut, spesielt gjelder dette påvirkningen fra hans to bemerkelsesverdige foreldre, som begge var engasjerte irske patrioter; faren på det intellektuelle plan og moren kanskje mer på det emosjonelle. Det kan være at Dublinaksenten, slik han selv fremstiller det, forsvant like etter at han kom til Oxford som ung student, siden den ville ha skilt ham ut fra medstudentene, og kanskje til og med stilt ham i forlegenhet. Senere i livet var han snarere stolt over at den irske bakgrunnen bidro til å skille ham ut fra alt det han betraktet som trivielt i engelsk kulturliv. «Vi irlendere er for poetiske til å bli poeter,» skal W.B. Yeates ha hørt ham si rundt 1888. «Vel er vi en nasjon bestående av strålende tapere, men vi er de største talere siden grekerne.» Å være irsk handler om å være opprørsk, men kanskje enda mer om å være skapende; begge disse egenskapene hadde dype røtter i irsk kultur og historie. Samtidig som det preget ham både som forfatter og individ i en konform samtid, bidro det til at hans navn ble offentlig svartelistet. «Min vugge ble vugget av skjebnegudinnene,» skrev han til sin venn Carlos Blacker i 1879, men det spørs om det ikke også var en hjelpende hånd der med umiskjennelige keltiske kjennetegn.
Oscars far het William Wilde. Han var lege og selv sønn av en lege ved navn Thomas, som tidlig på attenhundretallet hadde hatt praksis i Castlereagh i Couty Roscommon. Thomas døpte sin sønn William Robert Wills som en ærbødig gest overfor en nær venn og velstående godseier med samme navn. Navnet Wills ble senere gitt videre til Oscar. Innen han var åtteogtyve år var William allerede ferdig utdannet lege, hadde gjennomført en reise til Madeira, Tenerife, Nord-Afrika og Midt-Østen, studert ved Morrefields Øyehospital i London og tilbragt en tid sammen med noen av verdens ledende øye- og ørespesialister i Wien, Berlin og Heidelberg. Han hadde skrevet to bøker, én som reisen i Middelhavet, og en annen om de medisinske, litterære og vitenskapelige institusjonene i Østerrike, som til tross for en heller tørr og interessant tittel forårsaket et betydelig oppstyr på grunn av frittalende meninger. Viktigere var det at han var blitt utnevnt til medisinsk rådgiver for Den irske folketelling i 1841. Da de medisinske statistikkene ble publisert to år senere, ble det fremlagt informasjon som ikke tidligere var blitt samlet i noe annet land på denne tiden. Resultatet var at han fikk det administrative ansvaret for Folketellingen i 1851, som er blitt beskrevet som en av de største demografiske studier som noensinne er blitt gjennomført, og en uvurderlig kilde til kunnskap om den store hungersnøden. Han behold stillingen under de to neste folketellingene, og ble belønnet for sitt arbeide med en adelstittel i en alder av niogførti år.
De første årene med legepraksis i Dublin ga en god inntekt, og han følte at han burde bruke sine spesialist kunnskaper til å gjøre noe for de av byens fattige som led av øye- og øresykdommer. I 1844 ble St. Mark’s Ophthalmic Hospital grunnlagt helt og holdent på hans bekostning. Faren la for dagen en generøsitet og sosial rettferdighet som skulle gå i arv til sønnen, egenskaper som Oscar var stolt av. Ikke lenge etter farens død skrev han til en studiekamerat: «Jeg har hørt in din fars generøsitet og edle karakter fra mange forskjellige mennesker. Derfor vet jeg at du vil ha interesse av opplysningene jeg sender deg om min fars sykehus, som han bygget da han var niogtyve år gammel, uten å være særlig bemidlet. Det er et stort minnesmerke over hans navn.»