Oser 90-tall - og sex

Handlingen i «Akt» er ikke oppsiktsvekkende. Vi møter en ung kvinne som arbeider som aktmodell i Oslo. Kvinnen er nettopp kommet tilbake fra London, hvor hun har bodd i en årrekke. Mens kvinnen beveger seg rundt i sin lille radius, mellom kollektivet hun bor i, kunstskolen hun jobber på og byens kafeer, blir vi ført tilbake til hennes forhold til en ung, dekadent mann i London. En mann hun ikke elsket, ikke savner - eller?

Kjønn

Som mange andre debutbøker på 80- og 90-tallet handler «Akt» om forholdet til det annet kjønn, menn og kvinner.

Men her er det sex som står i sentrum, sex i alle former, sex uten særlig kjærlighet, noe som ikke ser ut til å plage jeg-personen stort. Hun reflekterer rett og slett ikke over saken, annet enn rent sporadisk.

Likevel kretser tankene mye rundt én mann, den forlorne mannen hun nettopp har forlatt. Men kvinnen fordyper seg ikke i psykologiske selvbetraktninger eller føleri, men gjenopplever seksuelle episoder fra deres samliv. Konkret, bokstavelig og kledelig ufølsomt referert. Samtidig styrer hun ut og inn av seksuelle forhold som det faller seg, når sjansen byr seg, når hun har lyst. Og det er OK.

90-tallsfilm

Kvinnen er svært observant og samtidig svært selvbevisst. Hun er fiksert på egen kropp og egne bevegelser, som en skuespiller under instruksjon. Det er da også skuespiller hun forsøkte seg som under oppholdet i London. Men samtidig ser hun omgivelsene rundt seg med et filmatisk, allvitende blikk.

Venner og kjente blir sjablonisert, som den melankolske, den energiske, den mystiske og den sympatiske mannen eller kvinnen. De blir katalogisert i kvinnens univers, mens de passerer hennes «lille liv», hennes utkikkspunkt. I liten grad berøres kvinnen av disse menneskene, de er uvirkelige og fjerne, nettopp som på film.

Men dette betyr ikke at romanens stemme er fjern, tvert imot snakker kvinnen til leseren. Direkte, minutiøst, lakonisk forteller kvinnen om sin gjøren og laden og sine «møter» med andre mennesker, deres gjøren og laden. Dette gjør «Akt» til et fascinerende stykke skrift. Den har naive trekk, men finnes ikke søt eller sjarmerende. Erlend Loes rå kusine, kanskje? Nei, heller datter av Albert Camus. For underteksten er skremmende. Den treffer noe virkelig, noe ubehagelig som er vanskelig å gripe.

Det kan ha noe med likegyldighet å gjøre, noe med konsum, noe med ensomhet, gudene vet. Resultatet er i hvert fall en roman som oser 90-tall. Ikke trist, ikke gripende, ikke tragisk, men skremmende. Endelig.