Oslo - egoistenes by?

BJØRVIKA: Ifølge Oslo Byforum kan visst hovedstaden aldri noensinne bli full.

LILLE NYTTÅRSAFTEN luftet en gruppe fra Oslo Byaksjon sitt syn på situasjonen i Bjørvika, med hovedvekt på planene for «Barcode»-området innenfor Bispevika. Debattstilen er som vanlig uvennlig nedlatende, og det er neppe noen grunn til å kommentere nærmere aspekter ved «kjønnsdrift», «mølluktende» (!), «blodtåke», «haltende og enøyde synsere», «gretne gubbers drøm» og beslektet, barnlig ironi.

Gruppen later til å være av den besynderlige oppfatning at en by aldri kan bli full. Nå er det vel plass til en god del tusener til innen byens grenser, og ytterligere tusener vil etter hvert bli tilbudt trivelige boliger på Fornebu. Er det en menneskerett å bo hovedstaden? I en tid med stadig mer avansert kommunikasjonsteknologi er det underlig at alle skal behøve å trenge seg sammen på stadig mindre områder. Om Oslofolk er blitt egoistiske, så er det i så fall en fornuftig variant av arten egoist, som tillater seg å rykke ut til forsvar for kvaliteter i sitt nærmiljø.

DET HEVDES at «de grønne lungene i byen er hellige». Nei, det er de åpenbart ikke, og det er synd. Man eter av dem hele tiden, bit for bit forsvinner de. Videre blir det påstått at «ingen skal bygge høyere enn at alle skal se Ekebergåsen uansett hvor i byen de er.» Dette er jo det rene tøv.

Det er ikke slik at vi skal trylle frem utsikter, siktlinjer og fondmotiver for dem som ikke har dem, men vi bør sikre slike opplevelsesmessige kvaliteter for flest mulig. Mange er nå opptatt av å få inn retningslinjer i det alminnelige planarbeid som sikrer en del forhold som både politikere og planleggere selv sier er verdifulle for byen; bl.a. dens karakter av amfi.

I 2004 SKREV Byrådet følgende om høyhus i Oslo:

«Byrådet mener at Oslos grønne preg med et klart amfilandskap med grønne åssider og teppekarakter på bebyggelsen som hovedprinsipp må opprett-holdes som i dag. Den historiske indre bykjernens strukturer må også beholdes. Dette betyr at helhetlige miljøer som Grünerløkka og Frogner ikke bør brytes opp med høyhus. Det samme bør være førende for bymessig utvikling av strandlinjen. Viktige bygninger må heller ikke bli utsatt for konkurranse fra nye høyhus. Modernitet og innovasjon kan uttrykkes arkitektonisk uten at dette innebærer bygningshøyder som er fremmed for eksisterende strukturer. Flere høyhus i Oslo vil etter byrådets oppfatning kunne skade byen estetisk og svekke byens historiske særpreg mot Oslo-fjorden.»

Folk som bor i de nedre etasjene f.eks. på Grønland vil selvsagt ikke oppleve eventuelle høybygg innenfor «Barcode»-området som noen plage, men hundrevis av mennesker som bor i alle etasjer i høyereliggende bebyggelse, f.eks. på Kampen vil miste utsikt til fjordbassenget og livet på havnen. Tusener av beboere rundt omkring i byen, fra Sandaker og Torshov og Sinsen, over Ola Narr og bortover mot Galgeberg vil bli frarøvet opplevelsesmessige kvaliteter ved at det reises en unødvendig høy bebyggelse innerst i Bispevika.

PARADOKSET ER jo at i mange av disse byggene skal det være leiligheter i de øvre etasjene, som markedsføres med henvisning til «utsikt til fjorden eller til vann og grøntarealer». Altså viktig for dem som skal flytte inn og opp, men på bekostning av tusener som i dag har sine fjernere, ofte beskjedne, glimt av havn og fjord og øyer, men som nå vil miste dette på grunn av det tomteutviklerne kaller «norsk bykultur med identitet» og «sprelske» og «spennende», «transparente» bygg med tilliggende «allmenninger» på «historisk grunn».

 TØVETE:  Oslo Byaksjon forsvarer utbyggingsplanene i Bjørvika. Men argumentasjonen deres er det rene tøv, mener innleggsforfatteren. Illustrasjon: VIANOVA/PLAN- OG BYGNINGSETATEN
TØVETE: Oslo Byaksjon forsvarer utbyggingsplanene i Bjørvika. Men argumentasjonen deres er det rene tøv, mener innleggsforfatteren. Illustrasjon: VIANOVA/PLAN- OG BYGNINGSETATEN Vis mer

Motstandere av «Barcode» betegner den planlagte bebyggelsen som en ubegripelig og jålete modernistisk egotrip uten forankring hverken i stedet eller omgivelsenes kulturhistoriske betingelser, men som skal gjøre Oslo til en internasjonalt interessant «arkitekturhovedstad». De fleste av bygningsformene som er lansert, viser såkalt skulpturelle bygg som gir ekstremt lav utnyttelse. Bygninger formet som bokstaven L eller som en O eller som en trapp, mister selvsagt tusentalls kvadratmeter areal, og det eneste sted man kan kompensere for dette tapet, er selvsagt ved å gå i høyden.

NÅ HAR Oslo Byaksjon selvsagt rett i at utsikt, siktlinjer og fondmotiv ikke betyr alt; for noen betyr det intet eller lite, det er mange som ikke er noe særlig opptatt av det. Men for tusener av andre er det av stor verdi. Når Riksantikvaren har engasjert seg i slike forhold, er det bl.a. fordi direktoratet er opptatt av den visuelle kontakten inne fra bydelene, særlig fra viktige gateløp og åpne områder som parker og plasser. Man ønsker å verne om siktlinjene fra slike standpunkter og ned mot sentrum med åsene, fjorden og øyene som baksceneteppe.

Det ville her vært nyttig med en registrering, slik at man slipper slike situasjoner som nå, hvor Plan- og bygningsetaten lar utarbeide hastverkspregede skisser for å demme opp mot den voldsomme kritikken. En slik registrering behøver ikke båndlegge og lamme all byggevirksomhet i alle sammenhenger, i alle situasjoner - av og til er man nødt til å knuse noen egg... - men da har man iallfall referanser til å møte konfliktfylte inngrep med, og som kan danne forutsigbare referanser for en debatt om hva man skal tillate.

DEN PÅGÅENDE diskusjonen har intet å gjøre med hvorvidt byen er full, men hva slags by vi ønsker. Ifølge Oslo Byforum blir hovedstaden aldri i evighet full - bare av gjerrige egoister. Den er full den dagen den har mistet sin attraksjon for dem som bor der, den dagen den ikke lenger kan betjene beboernes behov for arbeid, rekreasjon, tilhørighet og trivsel.

En drabantbyaktig city-bebyggelse med lameller forløser ikke våre forestillinger om trivelige byområder, og særlig ikke på gateplan - og slett ikke slik utbyggerne selv presenterer sine sterile Potsdamer Platz-inspirerte gatemiljøer. Da er det bedre å videreføre det sentrale Oslos karakter av kvartalsby, for rett og slett å forsterke den byformen som fungerer så godt ellers rundt om i bydelene.

SLIK KAN OSLO BLI: Sett fra Ekebergrestauranten.