Oslo - en uferdig hovedstad

Apati, uklarhet og idéfattigdom preger byplanleggingen i Oslo.

Da nederlenderen Rem Koolhaas besøkte København for noen år siden, uttalte han at han som arkitekt og byplanlegger ikke kunne tilføre byen noe som helst - til det var Danmarks hovedstad for «smuk» og «ferdig».

Hovedstaden Oslos uferdige preg gjør byen enestående i europeisk sammenheng. En hovedstad er normalt en gammel by; den har vært nasjonenes representative sentrum og huset de sentrale offentlige institusjoner. Som politisk, finansielt og symbolsk sentrum har hovedstaden vært gjenstand for atskillig press, interesse og omsorg, noe som har bidratt til at hovedsteder flest er nettopp - ferdige .

MED UNNTAK av Berlin oppleves de store kontinentale byenes utviklingsrammer som trange: Diskusjoner om vern kontra riving, fortetning kontra utvidelser føres overalt i våre dager. Også i Oslo er disse temaene ytterst aktuelle, men her er handlingsrommet uvanlig stort. Bjørvika og havneområdene, Haussmannskvartalet, Kvadraturen, Gamlebyen og Groruddalen er bare noen brennbare områder i Oslo som byr på de mest forskjellige utfordringer.

Komparative fortrinn er et viktig stikkord innenfor samtidas byutvikling. Byer og metropole områder konkurrerer seg imellom internasjonalt - innenfor rammene av stadig sterkere regioner og en tiltakende globalisert økonomi. Konkurransefortrinn og identitet er blitt viktige faktorer i strategisk byutvikling. I tilfellet Oslo må man spørre seg: Hva er byens fortrinn, hvilke problemer er byen nødt til å løse, hvilke trekk ved hovedstaden ønsker vi å vektlegge?

FIRE SÆRTREKK PEKER seg ut:

  • Det ene er byens naturskjønne omgivelser: marka og fjorden, som utenfra sett gir Oslo et visst eksotisk anstrøk.
  • Videre er Oslo hovedstad i et av verdens rikeste land, noe som i seg selv gjør byen attraktiv.
  • Det tredje er det forhold som nok ville pirret Rem Koolhaas: Byens uferdige preg, med store, sentrale uutbygde områder.
  • Dessuten er byen historisk sett preget av svake eller uklare planer og en nesten fraværende tradisjon for monumentalitet. Med unntak av Kvadraturen fra 1600-tallet og institusjonene som ble reist under 1800-tallets nasjonsbygning, er Oslo - som Brussel - en fragmentert by preget av tilfeldighetenes spill.

Sammenliknet med Sverige og Stockholm ser Norge og Oslo distinkt annerledes ut, på godt og ondt. I spørsmål om planlegging skyldes ikke det at man i Norge har planlagt mindre enn i Sverige, ifølge Karl Otto Ellefsen, professor i urbanisme ved Arkitekthøyskolen i Oslo. Forskjellen består bare i at man i Sverige har gjennomført det man har planlagt, med stor konsekvens - i dyp motsetning til hva som er tilfellet her til lands.

ALDER, MONUMENTALITET og storslåtte byplaner gjør sitt til å gi europeiske hovedsteder patos og historisk tyngde. Slike kvaliteter kan man i svake stunder savne på Oslos vegne, i mer overskuddspregede øyeblikk kan man bli slått av hvilke muligheter dette byr på. I Oslo er det mulig å foreta en rekke radikale kulturelle, arkitektoniske og byplanmessige grep.

Men om de fleste kan enes om at mye gjenstår for å bringe Oslo på høyde med sitt eget potensial, betyr ikke det at gode ideer står i kø for utviklingen av hovedstaden. Om alle gode krefter kan samles om at Oslo trenger et styrket bymessig boligtilbud, et bedre kollektivtilbud og reduksjon av biltrafikken finnes det knapt overbevisende strategier for dette - aller minst fra offentlig hold.

Byplanmyndighetene, representert ved Ellen de Vibe, snakket eksempelvis varmt om «fjordbyen», «Gardergro-byen» og fortetning i indre byområder da flere fremragende, utenlandske arkitekter i forrige uke møttes til workshop i Oslo.

De Vibe møtte sterke motforestillinger fra nederlandske Winnie Maas fra det Rotterdam-baserte arkitektkontoret MVRDV. Maas uttrykte bekymring over at det offentlige i Oslo åpenbart ikke står for noe, eller riktigere, at det åpenbart er for alt, og ergo - ingenting. At Oslo kommune i disse dager falbyr store deler av sin boligregulerte eiendomsmasse til det private, er nok et forsøk på å hanskes med hovedstadens bolignød, men knapt noe uttrykk for at politikken besitter egne ambisjoner for boligutviklingen.

Apati, uklarheter og idéfattigdom rår i hovedstaden. Nå har de fleste Oslo-baserte institusjoner som arbeider med arkitektur og byplanlegging gått sammen om å grunnlegge Arkitektur Triennalen i Oslo. Foretaket er unikt i norsk sammenheng, og vil nok vekke internasjonal oppmerksomhet.

En imponerende gruppe internasjonale aktører er invitert til utstillingen.

PÅ LISTA OVER DELTAKERE finner vi italienske Perluigi Niccolin, redaktør for Lotus, et av verdens mest velrenommerte arkitekturtidsskrifter og ansvarlig for blant annet en større strategisk plan for urban renovering av Milano. Det nederlandske, unge, globalt orienterte kontoret MVRDV har i løpet av de siste ti årene gjort seg ytterst bemerket internasjonalt med både prosjekter og publikasjoner. Ana Betanchor og Peter Hasdell utgjør et yngre team fra London, med nær tilknytning til AA, School of Architecture - en av verdens mest betydningsfulle arkitektskoler. I den seinere tid har de vært involvert i prosjekter i Stockholm, Helsingfors og Tallinn, og ser sitt potensielle Oslo-arbeid som del av en studie av den nordiske byen. Den uhyre raffinerte japanske arkitekten Sejima bedriver en form for urban intervensjon. Hennes boliger betraktes som en fornyelse av den japanske tradisjonen, men også av den europeiske modernismen.

Insititutt for Urbanisme ved Arkitekthøyskolen og den unge arkitektgruppa Transformator vil også delta. Urbanismeinstituttets bidrag tar utgangspunkt i det metropole Oslo, mens Transformator arbeider med ulike strategier for kompakt byutvikling under mottoet «100 000 boliger». Det norske bidraget til Biennalen i Venezia som har sjøsiden i Oslo som tema, skal også vises under Triennalen.

OSLO TRENGER MER ENN NOE TIL kvalifiserte, prinsipielle, djerve og frittenkende innspill til de mange utfordringer byen er stilt overfor. I fraværet av ideer med løft og flukt i en by der politikken og det offentlige mangler ambisjon og strategisk talent bør Triennale-deltakernes improvisasjoner over et framtidig Oslo møtes med forventning. Forhåpentligvis vil Triennalen generere entusiasme og energi i en hovedstad i periferien.

# Artikkelforfatteren er magister

i litteraturvitenskap og skribent. #

INGEN STRATEGI: Om alle gode krefter kan samles om at Oslo trenger et styrket bymessig boligtilbud, et bedre kollektivtilbud og reduksjon av biltrafikken, finnes det knapt overbevisende strategier for dette - aller minst fra offentlig hold.