Oslo - fløgstatistisk sett

Kjartan Fløgstads nye Oslo-bok er god i sine enkelte deler, men som helhet et av Fløgstads svakere verk.

Kjartan Fløgstads nyeste bok blir presentert som et essay om de sosiale endringene i Oslo by på slutten av 1900-tallet. Fløgstad har gjort seg til en fortolker av statistikk. Det er tallene som teller, og tallenes tale er klar, klarere enn fortellerens, han som legger tallene til grunn for det fortalte. I sine sosio-poetologiske refleksjoner over den såkalte urbaniteten i oslosk versjon minner Fløgstad oss stadig på dette: Det er ikke jeg som sier det, det er det kildene som gjør. Og hva er det kildene sier? Jo, de sier at Oslo har utviklet seg til en av-industrialisert, ikke-produktiv snylterby, dominert av en ideologiproduserende middelklasse som sitter på sin grønne overbygningsgrein og rettferdiggjør det konsumsamfunn den selv har gjort til livets mål og mening.

Et smedeskrift

Tallenes tale? Ja, men i det øyeblikk statistikken omtales, blir også de fakta som Fløgstad, med Statistisk sentralbyrås mellomkomst, legger på bordet, ladet med verdi. Slik han stedvis uttaler seg i «Osloprosessen», kan han få boka til å minne om et smedeskrift mot en by som hovmodig og bevisstløst dyrker en urbanitet som Fløgstad ikke gir fem flate øre for. Slik han ser det, er denne bare et ideologisert uttrykk for den medialisering eller virtualisering som kjennetegner det sosiale liv når alle bånd til den materielle verdiskapingen er kappet av. For Fløgstad er en by uten industri og arbeiderklasse ingen virkelig by, men et sted der forakten for manuelt arbeid bare overstiges av den manglende evnen til å se hva man lever av. Fløgstad har mye vettugt å si om demografien og ideologiproduksjonen i det postindustrielle samfunnet, der han i god marxistisk tradisjon skjærer alt og alle over én kam, underlagt som det er kapitalens logikk slik den manifesterer seg som et totaliserende og verdensomspennende økonomisk system i globaliseringens tidsalder.

Kulturindustrien

«Osloprosessen» er siste kapittel i Fløgstads saga om den sosiale meningsløsheten etter at kulturindustrien seiret over industrikulturen. «Det sjuande klima» markerer et klart skille i forfatterskapet. Før det fikk bøkene hans styrke og glød fra den utopi om samfunnsmessig forandring som lå innbakt i den gamle industriarbeiderkulturen. Da den gikk i oppløsning, ble elegikeren og satirikeren Fløgstad født, ikke lenger grov i kjeften, men kvass i målet, en pessimist med sorg i stemmen fordi han ikke kan glemme det som har gått tapt, og fordi han har tapt målet av syne. I dette lys må også Oslo-boka leses, og Fløgstad er selv den som best kan ordlegge seg om det som ligger bak: «Sorga over industristaden Oslo er ikkje ei sorg over fortida, men over framtida, som blir borte i ei tidlaus samtid. Det virtuelle «Oslo» er den norske varianten av utopien om konsumsamfunnet som reelt eksisterende tidlaus framtid. Alltid den nyaste, utan fortid, utan framtid. Sorga over tapet av industribyen Oslo er sorga over utopien som blei borte.»

Tusen neonlys

Men bak de skarpe utfallene mot turbokapitalismen og dens nyttige idioter i konsum- og medieindustrien, som vi kjenner igjen fra «Kniven på strupen», skimter vi også arbeidergutten og innflytteren som artikulerer Distrikts-Norges motvilje mot byen med det store steinhjertet der det tilsynelatende bare er som tribunesliter ved kampen til et fotball-lag i de lavere divisjoner Fløgstad føler et streif av tilhørighet. Med sin slett skjulte motvilje kan nok «Osloprosessen» falle mang en god borger av mediestaden Oslo tungt for brystet og i alle fall enhver som tror at medieverden er lik verden, og at Oslo er den samme medieverdens navle. Men så ille står det vel likevel ikke til?

Gjentar seg selv

I byen hvor det glimter fra de tusen neonlys, setter Fløgstad merke på innbyggerne og opptrer som statistiker i forfengelighetens karneval, mens han tar pulsen på de som danser rundt gullkalven. Men blandingen av tall og tale er ikke alltid like heldig. Som den ironiker og ordets mester han er, er Fløgstad ikke alltid like lett å ta på ordet. Her fører han tilsynelatende klar tale, men sett fra en litterær synsvinkel er ikke talens bruk så storslagen som vi er vant til fra hans side. Slik han forholder seg til sin egen inndeling i bydeler, virker den tilfeldig valgt. Han springer nemlig like fullt fra det ene til det andre samtidig som han gjentar seg selv stadig vekk. Noen ganger smaker det av fugl, andre ganger lukter det av fisk. Alt i alt må derfor «Osloprosessen» regnes som en av Fløgstads svakere bøker.

<B>FUGL ELLER FISK?</B> Kjartan Fløgstad skriver om meningsløsheten etter kulturindustrien har avløst industrikulturen.