Oslo - friby for en iransk røst

Hun er fra Iran, heter Soudabeh Alishahi, er 37 år gammel og kom til Oslo etter overgrep i hjemlandet.

Bystyret i Oslo vedtok i fjor, i jubileumsåret, å gjøre Oslo til en friby, en City of Asylum, etter at Venstre hadde foreslått det under budsjettbehandlingen i 1999. Det er Deichmanske bibliotek som skal forvalte ordningen, og det er en oppgave som passer utmerket til en slik institusjon.

Nå har byen fått sin første fribyforfatter, og det er god grunn til å lykkønske hovedstaden med en slik status. Fra før av huser byen Menneskerettighetshuset og Norsk Forum for Ytringsfrihet, det arbeides på flere hold mot rasisme og for solidaritet med mennesker som frister sensur, meningstvang og forfølgelse.

Hva er så en friby?

I et femtitall byer over hele Europa, ja, i noen byer i Amerika også, sitter forfulgte forfattere og skriver i frihet om det de brenner for uten at de av den grunn utsettes for trakassering, sensur, rettsforfølgelse eller fengsel. Det er byen, kommunen, der den såkalte fribyforfatteren er gjest, som sørger for lønn, losji og dekning av sosiale utgifter til ham eller henne i ett eller to år, og de ulike fagavdelinger i kommunen samarbeider for å gi den gjestende forfatter et så godt tilbud som mulig.

Det er forfattere fra land med sensur, diktatur, manglende rettssikkerhet og forfølgelse av minoritetsgrupper som gis en slik friplass. De kommer fra Tyrkia, Irak, Iran, Cuba, Jemen, Algerie og mange andre land.

En by som gir slike vilkår, kalles en friby, og når den blir godkjent av International Parliament of Writers, tilhører den nettverket av fribyer, det såkalte Cities of Asylum. Det er mange fribyer i Europa som tilhører nettverket, for eksempel Amsterdam, Barcelona, Göteborg, Oporto, Helsinki, Graz, Arles, Berlin, Düsseldorf, Caen, Wien, Frankfurt.

I Norge er Stavanger pionerbyen, der ildsjelen Harald Hermansen nedla et enestående arbeid både for ordningen og for de første fribyforfatterne. For to år siden sluttet Henrik Wergelands fødeby Kristiansand seg til rekken, og nå har Oslo fått sin første fribyforfatter.

Hun er fra Iran, heter Soudabeh Alishahi, er 37 år gammel, kom hit til landet for noe over én måned siden, er utdannet lærer og har undervist på den videregående skolen. Hun har utgitt en novellesamling, som kom ut i 1999, og har i tillegg skrevet en novellesamling til, samt en roman som skulle utgis i fjor. Begge ble stanset av sensuren.

Den ene novellesamlingen, som allerede er utgitt, heter «Blå og rød» og inneholder ni noveller som alle handler om kvinner som lever i Iran, eller som har utvandret til andre land. Det dreier seg om kvinners livsforhold, om deres problemer, lengsler og deres smerte og deres opplevelse av en verden der menn avgjør, og kvinners følelser, integritet og menneskeverd ikke blir respektert. Det er en engasjert, men lavmælt bok om kvinneskjebner både før, under og etter revolusjonen, og den ble av mange oppfattet som sterkt kritisk overfor de rådende religiøse normer og konvensjoner i Iran.

Novellene er følgende: «Blå og rød», «Forsvunnet», «Skoene», «Kanskje», «Appelsinen», «Bildet», «Armbåndet», «Det var en gang» og «Nillo Far».

Etter «Blå og rød» skrev Soudabeh Alishahi ferdig sin andre novellesamling «Til midt i veien», som består av åtte noveller, blant andre «Den brente byen», «Snø på snø», «Lukt av fisk», «Til midt i veien» og «Banoo». Alishahi har også skrevet en roman (uten tittel) med det samme motiv - kvinner under et religiøst og undertrykkende mannsregime.

Den iranske forfatterinnen har også skrevet noen essay om «fortellingen og språket i fortellingen» og noen artikler om den iranske poeten Forough Farrokhzad. Disse essayene er utgitt i ulike tidsskrifter, det samme er noen dikt hun har skrevet. Hun har også arbeidet med internasjonal litteratur. Da hun måtte forlate Iran, skrev hun på en avhandling om hvordan vestlig fortellertradisjon har påvirket den nyere fiksjonslitteraturen i Iran.

Soudabeh Alishahi var med i den gruppen av iranske forfattere som for tre år siden arbeidet med å starte en egen uavhengig forfatterforening i landet. Forfatterne Mohammad Mohktari og Mohammad Jafar Puyandeh var nøkkelfigurer i den fremstående gruppen av iranske forfattere som etter valget av Khatami som president i mai 1997 satte i gang et arbeid med å starte en uavhengig forfatterforening.

Årsaken til denne mobiliseringen blant forfattere var at den nyvalgte presidenten Khatami erklærte at han hadde til hensikt å arbeide for «mer klart definerte rettigheter og plikter for regjeringen og for folket». Den nye foreningen ville arbeide for ytringsfrihet og menneskerettigheter, og var bygd opp etter samme prinsipper som forfatterforeningene i vestlige demokratier.

Arbeidet var godt i gang i desember 1998 da initiativtagerne Mohktari og Jafar Puyandeh ble kidnappet i begynnelsen av desember 98, mens deres kollega og samarbeidspartner Mansour Koushan var i Norge. De to ble mishandlet, kvalt, myrdet og kastet ut på gaten sammen med liket til en tredje myrdet forfatter som også tilhørte gruppen. De andre som tilhørte denne fraksjonen, ble enten arrestert eller stanset i sitt arbeid. Mansour Koushan er nå fribyforfatter i Stavanger, og en nøkkelperson når det gjelder vår kunnskap om de intellektuelles livsvilkår i Iran.

Forholdene for de intellektuelle i Iran er utvilsomt blitt verre i de to siste årene. Allerede sommeren 1998 ble den kontroversielle innenriksministeren Abdollah Nouri tvunget til å gå av. I juli 1999 ble politiet satt inn mot studentdemonstrasjonene i Teheran på en brutal måte, og en rekke studenter og intellektuelle ble arrestert. To måneder etter parlamentsvalgene i februar år 2000 slo så kleresiet i landet til mot pressefriheten og stengte 30 aviser, samtidig som sensuren ble skjerpet. Tallrike journalister, redaktører og politikere ble fjernet eller arrestert uten at president Khatami med et ord sa at dette var helt i strid med den politikk han selv hadde slått til lyd for. I april 2000 ble 17 kjente intellektuelle arrestert etter at de hadde deltatt på en konferanse i Berlin, der en iransk kvinne hadde danset med nakne armer. En av de arresterte var konen til kulturminister Mohajerani.

Det sluttet ikke med dette. I de siste seks månedene er forholdene stadig blitt verre for forfattere og intellektuelle, flere er blitt arrestert, og mange er blitt trakassert. Den 14. desember 2000 ble så den liberale kulturminister dr. Ataollah Mohajerani tvunget til å gå av. Han hadde lenge vært regjeringens liberale alibi, og reformbevegelsens frontfigur, og han stod fremst i det politiske arbeidet da den liberale vind feide over landet etter presidentvalget i mai 1997. Hans avgang rystet hele den vekkelsen som i løpet av de siste tre år skulle bringe Iran inn på en annen vei, en vei mot økt kvinnefrigjøring, større politisk frihet og økonomisk liberalisme.

Soudabeh Alishahi er flere ganger blitt trakassert, hentet av politiet, arrestert og truet. Hun er blitt fysisk mishandlet, og kan vise fotografier av sårmerker og lesjoner av seg selv etter mishandlingen. Hun ble også holdt i varetekt i en leilighet, uten at hun fikk noen beskjed om hva som skulle skje med henne.

Soudabehs datter Sheida, som er 16 år gammel og nå bor sammen med moren, forteller at hun insisterte på at moren skulle forlate Iran for sin egen sikkerhets skyld, hun kunne ikke leve med at moren ble ødelagt. Ektemannen, forfatteren Aziz Sangteraz (født 8.5. 1954) er blitt igjen i Teheran sammen med ekteparets sønn på 17. Mann og kone er i usedvanlig grad en samkjørt par som skriver sammen og gjensidig inspirerer hverandre, og Aziz Sangteraz har utvilsomt vært en dikterisk fødselshjelper for konen. Han er imidlertid fast bestemt på å bli i landet. Adskillelsen er en familietragedie, men alle fire, både foreldrene og begge barna, var enige om at det fantes ingen annen løsning enn at moren forsøkte å komme seg ut av landet.

Det har lenge vært klart at det kritiske punkt ved hele fribyordningen, ikke bare i Norge, men også andre steder i Europa, har vært overgangen fra status som fribyforfatter til ordinær flyktning. Fribyen selv må tenke langsiktig og legge forholdene best mulig til rette for at gjesten skal få en meningsfull tilværelse også når fribytiden er over. Det avhenger blant annet av at fribyåret også brukes aktivt til å sikre seg en plass i norsk samfunn og arbeidsliv. Og det er ikke alltid enkelt.