TRE ÅR: Hvor langt har vi kommet siden 22. juli 2011?  Foto: Trond Reidar Teigen / Scanpix
TRE ÅR: Hvor langt har vi kommet siden 22. juli 2011? Foto: Trond Reidar Teigen / ScanpixVis mer

Oslo, 22.juli 2014

Jeg er så jævlig lei de debattene. At vi har et samfunn som er delt opp i «oss» og «dem» fortsatt.

Meninger

De småpratet sammen, selv om de ikke kjente hverandre.

«Hvor er du fra?» spurte kassadamen.

«Jeg er fra Brasil. Hvor er du ifra?» svarte kunden.

«Jeg er halvt fra Senegal og Sierra Lione.»

«Det er fint med miks», sa brasilianeren.

Ja, tenkte jeg og smilte, det er det fine med Norge. Jeg står der med røde roser og dagens aviser i hendene - og kjenner på tallet tre.

Kassadamen tikket inn resten av varene.

«I dag var det en mann som klikket på meg, da jeg ba om legitimasjon da han skulle kjøpe røyk. Han kalte meg neger», sa hun, og ser opp mellom bipene. Tydelig ukomfortabel, men sterk.

Følg debatten videre på Twitter og Facebook

Hva skulle jeg si? At vi har kommet hit, men ikke lenger, tre år etter 22. juli?

For noen dager siden satt jeg og nøt en øl med en kompis, og vi begynte å snakke om 22. juli og ordet menneskeverd.

«Hva betyr egentlig det? Menneskeverd? Det høres ut som et fantasiord oppdiktet av politikere,» sa kompisen min.

Selv står jeg fast, men tror, og cirka vet, at menneskeverd for meg er retten til å leve likeverdig og likestilt - selv om dette også føles som svevende ord.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg er så jævlig lei av debattene. At det skal være så vanskelig å enes om hva et menneske skal kunne forvente av dette livet. At vi har et samfunn som er delt opp i «oss» og «dem» fortsatt.

«Så lenge vi ikke kan enes om hvilke verdier samfunnet skal ha, så kommer vi alltid til å ha diskusjonen oppe,» sa jeg trøtt og like intetsigende som politikere om ordet menneskeverd. Jeg forbanner meg over likegyldigheten.

I dag går hjernen på høygir. I dag knyter magen seg. I dag kjenner jeg tårene presse bak øyelokkene. I dag er jeg sår, og ensom. I dag bryr jeg meg litt ekstra, om alt og ingenting.

Alt dette raser igjennom hodet mitt mens jeg venter på min tur i kassa. Jeg dreit i å være politisk korrekt:

«Han er en kuk,» sa jeg medfølende og sint. Hun smilte tilbake og nikket. «Kvittering?»

Jeg tok rosene i den ene hånda, avisene i den andre, gikk ut på gata. Stoppet opp, tok på meg solbrillene. Håpet at tårene ikke vistes. Kjente på sorgen og tapene. Kjente på at vi som samfunn fortsatt har et stykke igjen å gå. Kjente på følelsen av at det er på tide å redde verden igjen.