Debatten om Sukkerbiten:

Oslo-borgerne bør ha muligheten til å være nær havet

Fotografimuseet som er planlagt på Sukkerbiten vil ta opp plass som kunne blitt et ettertraktet fellesområde.

POPULÆRT: Bildene fra det overfylte Sørenga Sjøbad i Oslo er et utvetydig tegn på at mange Oslo-borgere ønsker seg tilgang til hav og horisont - og at det ikke er nok slike steder. Men Sukkerbiten kan ennå bli et sånt. Foto: Erik Johansen/NTB Scanpix.
POPULÆRT: Bildene fra det overfylte Sørenga Sjøbad i Oslo er et utvetydig tegn på at mange Oslo-borgere ønsker seg tilgang til hav og horisont - og at det ikke er nok slike steder. Men Sukkerbiten kan ennå bli et sånt. Foto: Erik Johansen/NTB Scanpix.Vis mer
Kommentar

Når jeg ser på bildene fra Sørenga Sjøbad i Oslo, er det så jeg kjenner luktene og lydene helt inn på kontoret: Den umiskjennelige eimen av solkrem og smeltet sorbet i pappbeger, lyden av frydefullt hvinende barn og foreldre som roper formaninger og den sorgløst egosentriske musikken til attenåringene ved bryggekanten. Og jeg kjenner på en overbevisning som blir stadig sterkere: Nærhet til hav og horisont og bademuligheter er et knapphetsgode i Oslo. Når den er der, kaster folk solmadrassen og bomullsnettet over skulderen og kommer løpende, selv om de vet at noen tusen andre har gjort akkurat det samme og at de kommer til å tilbringe timevis med å ligge i det som i praksis er en sardinboks av tre. For så gjerne vil de det, sitte der, i noen timer, med havet foran seg.

Men havet er i ferd med å mures ute. For den som går gjennom Dronning Eufemias gate i Bjørvika i Oslo er det ingenting som skulle tyde på at fjorden er tredve meter unna – selv om den er det. Det har vært viktigere å maksimere antall etasjer og kvadratmeter med havutsikt, som kan selges dyrt, enn å la området være åpent og luftig og fint å bevege seg i. Havnepromenaden er der, og den er fin, men den er der for å bevege seg. Steder bare å oppholde seg, bare å sitte eller ligge, alene eller sammen med noen, er det ikke så mange av.

Det er én mulighet for å skape et slikt sted som er i ferd med å glippe. Det er Sukkerbiten, den lille, kunstige øya utenfor Operaen og Lambda, og den har vært gjenstand for et hissig ordskifte i spaltene i sommer. I fjor inngikk Hav Eiendom og Fotografihuset en avtale om å bygge et fotomuseum på Sukkerbiten, og nå er det mulig å se på de 98 utkastene som er kommet inn i arkitektkonkurransen. Resultatene er forstemmende. De fleste utkastene er laget av folk som er mer opptatt av å vise hva de kan enn å skape et godt sted å være. Museumsutkastene ser ut som overdimensjonerte containere eller breiale ufoer som legger seg klamt over den lille øya. Det er noen pliktskyldige trær her og der, men et fåtall av utkastene har lagt til rette for at Sukkerbiten også skal kunne være et grønt friområde.

Insisteringen på at Sukkerbiten også skal være en park, mister mer og mer troverdighet for hvert klikk videre gjennom bildekarusellen av forslag. Den grønne stripen mellom Operaen og selve øya er ikke så stor. Flere av utkastene legger opp til mer overdimensjonerte bygg enn hva retningslinjene egentlig åpner for. Dermed er det blitt maktpåliggende å stille spørsmålet: Bør det egentlig være et museum der ute, på et av de få havnære og offentlige områdene som står igjen?

Mange av dem som har uttalt seg i sommer, inkludert protestbevegelsen Sukkerbitens venner, arkitekt og førsteamanuensis Erling Dokk Holm og valgkampklare kandidater for SV, Rødt, MDG, Senterpartiet og Frp har svart nei. Høyre har begynt å mumle noe om at det må minst være en badeplass der for at de skal være med på de opprinnelige planene. Arbeiderpartiet, som enn så lenge sitter med nøkkelen, holder på sitt. Lederen for Fotografihuset, Erling Johansen, forsvarer seg og sitt med at prosessen har vært demokratisk, at reguleringsplanen fra 2014 ligger fast, og at fotomiljøet står bak ham. Deler av fotomiljøet har gått ut og sagt at det gjør de aldeles ikke, og Johansens anslåtte årlige besøkstall på 250 000 i året virker særs optimistisk – museet må i så fall trekke hundre tusen flere årlige besøkende enn dagens Munchmuseum og 160 000 flere enn Henie Onstad.

Og det er et ubestridelig side av saken at Fotografihuset ikke trenger å ligge i vannkanten. Det må derimot et område for vennegjenger og barnefamilier som vil ha nærhet til havet. Dette er derfor ikke et nullsumspill. Det er fullt mulig å få både et fotomuseum og et åpent fellesareal i Oslo, men da må museet plasseres lenger inn i byen.

Den største hindringen er naturligvis at det koster penger. Det er dyrt å omregulere, det er dyrt for kommunen å kjøpe området tilbake fra Hav eiendom. Men det er antagelig en av de beste gavene de kunne gitt befolkningen i Oslo, den som ordløst, men overtydelig, har signalisert at solskinn, vind fra fjorden og glitrende bølger er noe de er villig til å utholde mye for. Til og med hverandre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.