KOMMENTARER

Debatten om Sukkerbiten:

Oslo-borgerne bør ha muligheten til å være nær havet

Fotografimuseet som er planlagt på Sukkerbiten vil ta opp plass som kunne blitt et ettertraktet fellesområde.

POPULÆRT: Bildene fra det overfylte Sørenga Sjøbad i Oslo er et utvetydig tegn på at mange Oslo-borgere ønsker seg tilgang til hav og horisont - og at det ikke er nok slike steder. Men Sukkerbiten kan ennå bli et sånt. Foto: Erik Johansen/NTB Scanpix.
POPULÆRT: Bildene fra det overfylte Sørenga Sjøbad i Oslo er et utvetydig tegn på at mange Oslo-borgere ønsker seg tilgang til hav og horisont - og at det ikke er nok slike steder. Men Sukkerbiten kan ennå bli et sånt. Foto: Erik Johansen/NTB Scanpix. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Når jeg ser på bildene fra Sørenga Sjøbad i Oslo, er det så jeg kjenner luktene og lydene helt inn på kontoret: Den umiskjennelige eimen av solkrem og smeltet sorbet i pappbeger, lyden av frydefullt hvinende barn og foreldre som roper formaninger og den sorgløst egosentriske musikken til attenåringene ved bryggekanten. Og jeg kjenner på en overbevisning som blir stadig sterkere: Nærhet til hav og horisont og bademuligheter er et knapphetsgode i Oslo. Når den er der, kaster folk solmadrassen og bomullsnettet over skulderen og kommer løpende, selv om de vet at noen tusen andre har gjort akkurat det samme og at de kommer til å tilbringe timevis med å ligge i det som i praksis er en sardinboks av tre. For så gjerne vil de det, sitte der, i noen timer, med havet foran seg.

Men havet er i ferd med å mures ute. For den som går gjennom Dronning Eufemias gate i Bjørvika i Oslo er det ingenting som skulle tyde på at fjorden er tredve meter unna – selv om den er det. Det har vært viktigere å maksimere antall etasjer og kvadratmeter med havutsikt, som kan selges dyrt, enn å la området være åpent og luftig og fint å bevege seg i. Havnepromenaden er der, og den er fin, men den er der for å bevege seg. Steder bare å oppholde seg, bare å sitte eller ligge, alene eller sammen med noen, er det ikke så mange av.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer