Oslo fra utsiden

«Brev til kongen» gir dyp emosjonell gjenklang.

FILM: Hysj. Ikke si det til noen. Men «Brev til kongen» viser hvor mye av vellykket filmskaping som ikke kan kjøpes for penger.

Filmen ble laget for knapper og glansbilder mens regissør Hisham Zaman gikk og ventet på å få finansiert debutfilmen «Før snøen faller», og med tanke på de kummerlige vilkårene, er filmen teknisk imponerende: Et skimrende, moderne Oslo skildres gjennom øynene på noen som ikke hører hjemme der. Rene, poetiske bilder fanger isolasjonen deres.

Hemmelige ærend
Zaman, som har skrevet manus sammen med den tysk-kurdiske forfatteren Mehmet Aktas, er en alvorlig og følsom mann. Han lager filmer med emosjonell klangbunn og stor sårhet, særlig av den tause, maskuline typen. I «Brev til kongen» følger han fem asylsøkere som tar bussen inn til Oslo fra asylmottaket, på en arrangert dagstur.

Men de fem har hemmelige og svært forskjellige ærend i byen. Én skal hente penger, én skal ha hevn. Én skal besøke en slags kjæreste han ikke vil de andre skal møte. Den fjerde, kampsporteksperten Champion, oppsøker en taekwondoklubb for å søke om jobb, der det i en smertefull scene går så galt som det kan gå når noen har en barsk bakgrunn og null kjennskap til sosiale koder og regler. Den femte, gamle onkel Mirza, har en høytflygende ambisjon om å levere et brev til kong Harald der han forteller om familiens historie. «Vi kan ikke gå verken forover eller bakover», skriver onkel Mirza. Noen av asylsøkerne møter andre som nok ikke føler de har så mye å forhandle med i det vellykkede Norge: To overvektige kvinner med brustne kjærlighetshåp.

Spunnet tynt
Ikke alle historietrådene er spunnet tykt nok. Noen av dem ville tjent på flere svinger i plottet, mer bakgrunnsinformasjon. Selv om filmen bare er på en time og et kvarter, føles den iblant for dvelende. Men Zaman legger også her for dagen egenskapene som har gjort at han lenge har vært regnet for en av Norges største regitalenter. Han er svært dyktig på å formidle sammensatte følelser og strategier uten et ord - som i bildet av den unge kvinnen som sniker seg inn på storkjøkkenet på asylmottaket en natt, og ser lenge og tankefullt på veggen før hun plukker en stor, skarp kniv ned fra magnetbåndet og tar den med seg. «Brev til kongen» er laget av en talentfull forteller som fremdeles venter på den rette historien å fortelle. Men den er et solid trinn på stigen.

Og angående det med pengene: Talent alene kan ikke betale for muligheten til å bruke riktig location, eller skyte en scene om igjen. De trengs, ikke minst slik at Hisham Zaman kan fortsette å skildre den store sårbarheten.