MISFORSTÅTTE GRORUDDALEN: «De bokonsentrerte områdene er langt fra et oppmarsjområde der beboerne gjør seg klar til revolusjon. Den lokale og nasjonale lojaliteten er sterk,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Mette Møller
MISFORSTÅTTE GRORUDDALEN: «De bokonsentrerte områdene er langt fra et oppmarsjområde der beboerne gjør seg klar til revolusjon. Den lokale og nasjonale lojaliteten er sterk,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Mette MøllerVis mer

Oslo gettoiseres ikke

Groruddalen har ingen områder med omfattende sosial nød, ingen områder politiet ikke våger seg inn i, ei heller er det farlig å gå rundt.

At Oslo har gettoer, er det flere som hevder. Det vil si bydeler bebodd av marginaliserte grupper. Beboerne antas å ha avvikende verdier og truer dermed samfunnsordenen. På Frp's landsmøte i 2011, beskrev Christian Tybring-Gjedde situasjonen i slik: «I Groruddalen blir blonde jenter mobbet og farger håret sitt mørkt, barn blir truet med juling fordi de har salamipølse på brødskivene (…) om kvelder og i helgene stikkes biler i brann og ruter knuses i skolebygninger.» Salami representerer her det som er forbudt for muslimer å spise. Det er altså muslimer som utgjør problemet. I Anders Behring Breiviks manifest, heretter 2083, hevdes det at europeiske muslimer jobber for å gjøre Europa til et islamsk område. En strategi for å oppnå dette er «selvvalgt segregasjon gjennom gettoisering (…) Dette sikrer en minimal «negativ» påvirkning fra de vantro».

I Norge planlegges «jihad» gjennom opprettelsen av «geografiske no-go areas» (2083). Dette er områder der politiet og andre representanter for det offentlige blir fysisk holdt ute. Antall slike soner i Norge blir sagt å være over 30. Videre sies det at den norske framtida er å finne i Frankrike og England. Her har en islamske bydeler hvor politibetjenter med «en viss frekvens» blir drept. I forstedene til Paris tiltar lovløsheten etter som andelen muslimer øker. Urolighetene i franske forsteder i 2005 beviste at «hundrevis av gettoer var under de facto islamsk kontroll». Fra England blir blant annet Bradford trukket fram som en slik sone, der opptøyer stadig inntreffer, og der politiet ikke våger å gå inn. Også enkelte norske politikere vist til nettopp Bradford for å forutsi hva som vil skje i Oslo eller Groruddalen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fransk forskning har avvist at man har gettoer der. Forstedsområdene er verken etnisk homogene eller muslimske, og langt fra selvforsynte eller isolerte. Beboerne ønsker ikke samfunnsomveltninger, men å bli mer inkludert som fullverdige borgere i storsamfunnet. Forstedene er altså ikke parallellsamfunn med egne lover. Når franske politikere omtaler forstedene som gettoer, er det kanskje retorisk virkningsfullt, men ikke empirisk treffende.

Bengt Andersen.
Bengt Andersen. Vis mer

Opptøyene i Bradford i Storbritannia i 2001, må på sin side forstås som reaksjoner på provokasjoner fra høyreekstreme grupper, samt en konsekvens av langvarig forskjellsbehandling og ulik tilgang jobb og boliger. Det er økonomiske ulikheter og diskriminerende praksiser, ikke etniske forskjeller, som forklarer både (latente) konflikter og bokonsentrasjon. Alle av Bradfords boområder er etnisk blandet og at disse områdene har en stadig inn- og utflytting av individer som representerer et mangfold av etnisiteter. Ergo er det ingen gettoer, ei heller slike tendenser, i Storbritannia.

Oslo hadde per 1.1.2011 599 230 innbyggere. Samtidig hadde byen rundt 170 000 innbyggere med innvandrerbakgrunn. Rundt 20 prosent av byens innbyggere er såkalt ikke-vestlige, og det store flertallet av disse finnes i Groruddalen, på Søndre Nordstrand og i bydelene i indre øst. Mellom delbydelene er det meget stor variasjon i hvor stor andel av innbyggerne som passer inn under betegnelsen innvandrerbefolkningen. I delbydel Myrer (Nordre Aker) har 9,2 prosent av befolkningen innvandrerbakgrunn, mot 65,1 prosent i delbydel Rommen (Stovner).

Groruddalen er et område som sliter med dårlig omdømme og utfordringer knyttet til alt fra trafikk til levekår. Furuset, Romsås eller Stovner, er boområder det ofte vises til i de mange debattene. Enkelte vil ikke bo i Groruddalen, ofte på grunn av andelen innvandrere i skolene. Flere viser til medienes framstillinger. Andre vektlegger at de demografiske endringene har forandret hjemstedet slik at en ikke lenger føler seg hjemme eller bekvem. «Innvandrerbutikker», nye matlukter og moskeer er materielle uttrykk for slike endringer. På den annen side er det også en dal mange har bodd lenge i, mange frivillig har flyttet til, samt et sted hvor mange trives.

Flere med «ikke-norsk» bakgrunn etterlyser «nordmenn» som naboer. Noe som ikke indikerer at de søker å isolere seg selv. Gettoen er ikke lett å se da boliger og uteområder er velholdte (særlig om en sammenlikner med «utsatte» områder i andre land). Det at boerne ikke er isolerte tyder heller ikke på gettotilstander. Selv de som bor i områder dominert av innvandrere, bor oftest rett i nærheten av områder dominert av etnisk norske. Ulike gruppers dagligliv er preget av jobb eller skole, idrett, sosialt samvær med venner og andre «normale» aktiviteter. De fleste vil ha egen familie, jobb og egen bolig. De er lovlydige, litt opptatt av politikk og noen av religion. Uavhengig av etnisitet, så bruker folk byen og setter pris på den.

Oslo er en by mange flytter i, til og fra. Dette gjelder også Groruddalen. Geografisk mobilitet taler mot både ufrivillige og frivillige isolasjonstendenser. I dalen finner en heller ingen områder med omfattende sosial nød, noe gettobegrepet forutsetter. I motsetning til i gettoen er det offentlige representert med en rekke etater, institusjoner og tiltak. I Groruddalen er det ingen områder politiet ikke våger seg inn i; ei heller er det farlig å gå rundt. Altså er det ingen «no-go areas». Poenget er ikke å beskrive Groruddalen som en utopi eller Edens hage, men noe kriminalitet og fenomener som nabokonflikter, er neppe farlig for storsamfunnet. De bokonsentrerte områdene er langt fra et oppmarsjområde der beboerne gjør seg klar til revolusjon. Den lokale og nasjonale lojaliteten er sterk.

Velferdsstaten med sin fordelingspolitikk og den lave arbeidsledigheten i Norge må nok få en del av æren for at vi ikke har gettoer. Videre er den høye andelen boligeiere - også blant de med innvandrerbakgrunn - en viktig faktor. En skal ikke glemme at mange blant «etterkommerne» tar høyere utdannelse og dette er noe som tilsier at de neppe vil ende opp i gettoer. Kanskje vil de heller etablere «kulturelle enklaver» på østkanten, akkurat som en i vest har Ullevål Hageby.