Oslo kan få Europas beste trikketilbud

I byer som Strasbourg og Basel har visjon og politisk vilje gitt et trikketilbud som virkelig går på skinner - med frekvens og punktlighet. Ingen ønsker seg tilbake til mer biltrafikk og nedlagte sentrumsbutikker.

TENKER VI litt i miniatyr i norsk, kollektiv samferdselspolitikk? Nye omorganiseringer vedtas ofte og gjerne. Men hvor er visjonene? Hvor er den politiske viljen til å skape? I løpet av noen få år kan man i Oslo bygge Europas beste og mest fremtidsrettede trikketilbud, om man vil. Den norske hovedstaden fortjener et trikketilbud i fremste linje av det som nå bygges opp i en rekke europeiske storbyer. Et tilbud hvor trikken virkelig gir byen til folket og folket til byen. Det er ingen utopi. Det er fullt mulig, både teknisk, politisk og økonomisk. Vi har gjort en betydelig jobb allerede. Både trikk, t-bane og buss har medvind, og kundene strømmer til. For å bygge videre på denne utviklingen behøves det politisk visjon og vilje - til å bruke ressursene. Det holder ikke bare å omorganisere.

DA TRIKKEN BLE skilt ut som egen selskapsenhet under Oslo Sporveier for et par år siden var nedleggelse av hele tilbudet en trussel. Massive protester mot å miste en viktig miljøfaktor i hovedstaden kom ikke bare fra trikkenostalgikere, miljøforkjempere og andre aktivister. Det var oslofolk flest som sa ifra. I den videre prosessen med å etablere trikken som et kundeorientert tilbud i Oslo søkte vi råd i to leire: Vi undersøkte de mest vellykkede trikketilbudene i Europa, for å se hva vi kunne lære. Og vi spurte brukerne våre hva de ville ha. Svarene vi fikk var klare og sammenfallende: Erfaringene fra europeiske trikkehovedsteder som Strasbourg og Basel er entydige. En klar visjon og politisk vilje har gitt et trikketilbud som virkelig går på skinner i sentrum, med høy kundetilfredshet, frekvens og punktlighet. Ingen ønsker seg tilbake til mer biltrafikk, høy forurensning og nedlagte sentrumsbutikker. Politikk er det muliges kunst, og finnes det en ambisjon er det alltid mulig å skape de resultatene man ønsker seg. Like klare var tilbakemeldingene fra oslofolk: Ikke friskbrygget kaffe og dagens aviser på trikken, men økt frekvens og punktlighet. Hvis vi kan kaste rutetabellen fordi vi vet det er en trikk rett rundt hjørnet som får oss frem i tide, da kommer flere av oss til å ta trikken. Og vi kommer til å ta den oftere. Dessuten bør prissystemet forbedres. Korte reiser koster for mye.

OSLOTRIKKENS svar til markedet var å utvikle konseptet «rullende fortau» i sentrum, som etter et prøveprosjekt ble iverksatt i oktober i år med 5- og 10-minutters avganger mellom 07 og 19. Det representerer en styrking av trikketilbudet med om lag 50 prosent. Transportøkonomisk institutt har beregnet at det bedrede tilbudet vil skape en så stor trafikkvekst at styrkingen av tilbudet vil være selvfinansierende i løpet av bare et par års tid. Vi har altså gitt Oslo kommune tre trikker for prisen av to, og brukerne kan kaste rutetabellen, slik de ønsket. Politisk gjennomslag for konseptet fikk vi også: Et bredt politisk flertall i Oslo har ønsket tilbudsforbedringene. Men å slå seg til ro med denne forbedringen holder etter min mening ikke. Hvorfor? Fordi det bare imøtekommer det ene av de tre kravene innbyggerne stilte. Frekvensen kunne vi - med de nødvendige bevilgninger - gjøre noe med på egen hånd. Men punktligheten og prisene gjenstår, selv om prispolitikk er satt på dagsorden, og Statens Vegvesen og Samferdselsetaten gjør sitt beste for å lappe på den fremkommeligheten trikken må ha i bytrafikken for å kunne garantere punktlighet. Visst er det avsatt statlige midler som skal betale for arbeidet. Men utfordringen og løsningene står ikke i forhold til hverandre. Ikke engang på kort sikt. Punktligheten har sunket det siste året, på tross av at en rekke forbedringstiltak er gjennomført.

MAN BEHØVER IKKE å være trafikkforsker for å forstå at dersom man har et perspektiv ut over neste valg, må det skapes et tilbud i en helt annen divisjon for at Oslo skal være en god by å bo og ferdes i. Selv om vi klarer å bremse opp veksten i biltrafikken noe, er det bare et spørsmål om tid før Oslo sentrum er ute av stand til å tåle belastningen. Om ikke så lenge blir det umulig å komme seg frem i sentrum med bil. Mange blir syke av å puste inn eksos og svevestøv. Selv privatbilismens fanebærere i NAF erkjenner dette. Og dette må vi gjøre noe med - det burde etter min mening være en visjon for alle samferdselspolitikere både i Oslo og nasjonalt. Det er hovedstaden vi snakker om. Burde vi ikke alle si at vi vil ha et støysvakt, effektivt og miljøvennlig transporttilbud i sentrum. Som gjør at folk lar bilen stå i garasjen. Når jeg fratrer rollen som leder for trikken ved nyttår, har jeg et ønske: At det skapes en politisk debatt rundt hovedstadens trikketilbud som driver fram en visjon. En visjon for framtiden - ikke for fortiden.

TRIKK I SENTRUM er trivelig og miljøvennlig, for all del. Men glem trikkenostalgien. Skinnegående transport er en fremtidsrettet, urban løsning på utfordringer vi ikke kan løpe fra. Gjennom etableringen av «rullende fortau» er det skapt en frekvens som langt på vei er god nok. Passasjerene kan kaste rutetabellen. Men de kan ikke være trygge på punktligheten. Og det vil de ikke bli før andelen egne trikketraseer økes fra dagens 45 prosent til minimum 70 prosent. Med et sted mellom 70 og 100 prosent egne traseer og prioritet i lyskryss, vil punktligheten bli tilfredsstillende, og reisetiden redusert. Fra et hvilket som helst sted innenfor bygrensen vil du kunne ta deg inn til sentrum på under 20 minutter. Med en tilfredsstillende infrastruktur for transport inn til bygrensen, og skikkelige parkeringstilbud i disse områdene, vil Oslo sentrum gjennomgå en revolusjon i fremkommelighet og miljøvennlighet. Ikke bare for trikkepassasjerene. Men for alle, trafikanter og beboere. Noen vil innvende at det ikke går. Gatene er for smale. Vel - Lyon, Strasbourg, Nantes og flere andre franske byer har klart det. Bergen, med sine «smau», er i ferd med å klare det. Vi kan hvis vi vil. Kostnadsfritt blir det ikke. I alle fall ikke på kort sikt. I et langsiktig, samfunnsøkonomisk perspektiv taler imidlertid mye for at det vil være et overskuddsprosjekt. Men man må ut med noen penger. Tilsvarende noen kilometer motorveg. Det viktige er imidlertid at uansett hvordan man regner og hvilke svar man kommer frem til, er dette ikke et økonomisk spørsmål. Det er ikke engang først og fremst et spørsmål om prioriteringer. Det er ganske enkelt et spørsmål om politisk visjon, ambisjon og vilje. Uten visjoner vil nemlig aldri tilstrekkelige bevilgninger komme på bordet, eller nødvendige prioriteringer bli gjort.