TENKER VI litt i miniatyr i norsk, kollektiv samferdselspolitikk? Nye omorganiseringer vedtas ofte og gjerne. Men hvor er visjonene? Hvor er den politiske viljen til å skape? I løpet av noen få år kan man i Oslo bygge Europas beste og mest fremtidsrettede trikketilbud, om man vil. Den norske hovedstaden fortjener et trikketilbud i fremste linje av det som nå bygges opp i en rekke europeiske storbyer. Et tilbud hvor trikken virkelig gir byen til folket og folket til byen. Det er ingen utopi. Det er fullt mulig, både teknisk, politisk og økonomisk. Vi har gjort en betydelig jobb allerede. Både trikk, t-bane og buss har medvind, og kundene strømmer til. For å bygge videre på denne utviklingen behøves det politisk visjon og vilje - til å bruke ressursene. Det holder ikke bare å omorganisere.

DA TRIKKEN BLE skilt ut som egen selskapsenhet under Oslo Sporveier for et par år siden var nedleggelse av hele tilbudet en trussel. Massive protester mot å miste en viktig miljøfaktor i hovedstaden kom ikke bare fra trikkenostalgikere, miljøforkjempere og andre aktivister. Det var oslofolk flest som sa ifra. I den videre prosessen med å etablere trikken som et kundeorientert tilbud i Oslo søkte vi råd i to leire: Vi undersøkte de mest vellykkede trikketilbudene i Europa, for å se hva vi kunne lære. Og vi spurte brukerne våre hva de ville ha. Svarene vi fikk var klare og sammenfallende: Erfaringene fra europeiske trikkehovedsteder som Strasbourg og Basel er entydige. En klar visjon og politisk vilje har gitt et trikketilbud som virkelig går på skinner i sentrum, med høy kundetilfredshet, frekvens og punktlighet. Ingen ønsker seg tilbake til mer biltrafikk, høy forurensning og nedlagte sentrumsbutikker. Politikk er det muliges kunst, og finnes det en ambisjon er det alltid mulig å skape de resultatene man ønsker seg. Like klare var tilbakemeldingene fra oslofolk: Ikke friskbrygget kaffe og dagens aviser på trikken, men økt frekvens og punktlighet. Hvis vi kan kaste rutetabellen fordi vi vet det er en trikk rett rundt hjørnet som får oss frem i tide, da kommer flere av oss til å ta trikken. Og vi kommer til å ta den oftere. Dessuten bør prissystemet forbedres. Korte reiser koster for mye.