NETTVERK: Forfatter og professor Afaf Jabiri var en av flere kvinneaktivister som var samlet i Oslo i helgen for å starte et nytt nettverk for kvinnekamp i arabiske land. Foto: Johannes Granseth
NETTVERK: Forfatter og professor Afaf Jabiri var en av flere kvinneaktivister som var samlet i Oslo i helgen for å starte et nytt nettverk for kvinnekamp i arabiske land. Foto: Johannes GransethVis mer

Arabisk kvinnekamp i Oslo

Oslo klarte ikke å lage fred i Midt-Østen. Men likestilling kan vi jo

En Oslo-kanal for arabisk kvinnekamp er kanskje ingen dårlig idé.

Kommentar

Da kvinneaktivister fra blant annet Libya, Jordan, Jemen, Saudi-Arabia og Iran møttes i Oslo i helgen, var det ikke fritt for galgenhumor rundt valg av åsted.

Oslo har en spesiell klang i regionen. Vi fikset ikke fred, men kanskje likestilling?

Arrangørene bak Women’s Rights Initiative har ikke så høye ambisjoner, men det var neppe tilfeldig at det første seminaret var lagt til Nobels fredssenter, sponset av blant annet Fritt Ord og Civita. Hvis det går etter planen, skal denne Oslo-kanalen bli en årlig seanse og skape et større nettverk av kvinnelige aktivister som kan lære av hverandre.

Kvinnesak er selvfølgelig også fredsarbeid i land med ekstreme utfordringer på området. Enkelte av kvinnene som deltok, gjorde det i skjul med fare for å bli nektet utreise om formålet med reisen ble kjent. Andre lever i eksil, mer eller mindre frivillig.

Men blant innlederne var det kjente akademikere og kvinneaktivister som i tiår har arbeidet åpent og utrettelig for å flytte grenser i land hvor kvinners rettigheter er knyttet til politisk makt. Deres metoder er gjenkjennelig fra all kvinnekamp gjennom historien; både grasrotaktivisme og møysommelig lovarbeid, både konfrontasjon og dialog med presteskapet.

Mye av arbeidet handler om grunnleggende rettigheter som bevegelsesfrihet og adgang til utdannelse og yrkesliv. Men de sliter også med i-landsproblemer, som det gjerne heter på Facebook, at stadig flere kvinner tar høyere utdannelse, men når ikke opp i ledende stillinger. De forlater yrkeslivet rett og slett og blir hjemmeværende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norskinger på seminaret spøkte med at striden om pappaperm syntes liten i denne sammenheng, men faktisk er det nettopp slike praktiske utfordringene som hindrer at mange kvinner får ta i bruk utdannelsen sin. Uten barnehager må de være hjemme. I Jordan har man vedtatt en ukes pappaperm. Det er ikke mye, men en erkjennelse av at fedre også har ansvar.

Hvis du snakker med disse aktivistene om «å hjelpe dem der de er», risikerer du med rette å få et skarpt blikk og en utfordring tilbake. De synes ikke bombingen av Libya, krigen i Afghanistan, den militære støtten til Israel og Saudi Arabia, invasjonen i Irak og krigen i Syria, er veldig hjelpsom.

De betakker seg anti-islamisters klamme omfavnelse. Europeeres besettelse med hijab møtes med tunge sukk av kvinner uten; det er å spille rett i hendene på islamistene, mener de.

Men sett bort fra det storpolitiske spillet, er de forundret over hvor kunnskapsløs den såkalte kulturdebatten i Europa er. Likestilling og islam er en stor debatt som har pågått i lang tid, både gjennom aktivisme og i akademia. Det skjer endringer. Sharia blir stadig utfordret av jurister.

Dette vil de ha mer oppmerksomhet om og støtte til, istedet for en evig hamring på det som er galt. Den franske revolusjonen var ikke over og ferdig med giljotinen. Dette er en lang prosess som krever oppslutning om motstand og reform, ikke bare kronikker om hva som er galt med islam.

Men det er ulike svar på hva de første deltakerne ønsker seg av den nye Oslo-kanalen. Afaf Jabiri, forfatter og foreleser om kjønn og islam ved universiteter i London, også tilknyttet Harvard om temaet, mener det viktigste bidraget er å snakke om hva som skjer i Europa. Hun har nettverk så det holder i Midt-Østen og jobber store deler av året i regionen. Andre mener Oslo-initiativet kan være enda en stemme mot sensur. De er usikre på hva de har felles og enda mer hva dette lille kalde landet i nord kan bringe til bordet.

Selv stusset jeg over at man ikke hadde dratt veksler på den norske fagkompetansen som i tiår har vært en pådriver internasjonalt for kvinners rettigheter, blant annet når det gjelder sikkerhetsrådets resolusjon 1325 om kvinners rolle i væpnete konflikter.

Det hadde gjort Oslo enda mer attraktiv som arena for en slik kanal. På den annen side er det befriende bare å se og høre muslimske kvinner snakke om et tema hvor de mannlige ekspertene står i kø. De vet selv hva som må til for å bli hørt blant menn. Som Jabiri sa:

Jeg kan koranen forlengs og baklengs.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook